STILL THE ONE - DEL 10

 Jeg skulle virkelig gjengjelde alt som hadde skjedd de to siste månedene. To måneder uten han var lenge, og nå skulle jeg ta igjen alt sammen. Jeg skulle bruke all tiden min på han. Om Lizzie ble lei seg og irritert, skulle jeg selvfølgelig ta meg av henne også. Men først og fremst var det Harry. Gutten jeg elsker.

 

Del 11:

 

Han kom ut med to rykende kopper, og satte seg ned i sofaen siden av meg. Han satte fra seg koppene på bordet foran oss, mens han dro meg nærmere seg. Han la hånda si trygt rundt meg og strøk meg opp og ned. «Jeg har savnet dette,» hvisket jeg og lente hodet mitt ned på skulderen hans. «Jeg har savnet det jeg også,» svarte han. Jeg løftet litt på hodet mitt, så jeg så rett inn i hans nydelige, grønne øyne som skinte rett ned mot meg. Han lente seg litt mot meg, og aldri før hadde sommerfuglene vært så ville. Leppene hans ble presset mot mine, og denne gangen visste jeg at kysset var ekte. Jeg la armene mine rundt nakken hans og presset leppene mine mot hans tilbake. Det var en følelse jeg ikke kunne beskrive. Lidenskapelig, men også intenst.

 

«Harry, vi er hjemme,» kunne jeg høre noen gutte-stemmer rope, men akkurat nå brydde jeg meg ikke. Fire usedvanlig kjekke gutter ramlet inn i rommet, og stoppet opp når de så oss. Noen av de begynte bare og plystre, mens han ene ropte ut: «Går det fint om vi tar trekant i stedet eller?» Jeg trakk meg med en gang fra Harry, og glodde olmt der stemmen kom fra. Harry reiste seg også opp, og la en arm rundt meg. «Gi deg Louis. Du kommer til å skremme henne bort,» sa han. Jeg gikk bort mot guttene og hilste på de. Alle virket utrolig hyggelige og greie. Det var Louis, Niall, Liam og Zayn. Alle noen gutter som jeg gjerne kunne blitt bedre kjent med. «Dette er første gang du har med deg besøk på lenge Harry,» blunket Niall, han lys-hårete. «Dette her er Madison,» smilte Harry og blunket til meg. «Dere kan kalle meg Mad,» la jeg til. Harry nikket seg enig. «Kanskje vi skulle bli litt bedre kjent over en sen lunsj nå?» Han som het Liam hevet det ene øyenbrynet og så spørrende på oss alle. Jeg nikket meg ivrig enig, noe alle de andre gjorde også.

 

To av guttene, Liam og Zayn, hadde laget litt enkel lunsj. Kakao, boller og kjeks. Vi satt alle sammen i sofaen nå, og hadde akkurat tatt oss en bolle hver. For å være ærlig, så må jeg bare si at disse bollene lett kunne blitt kåret til verdens beste boller, for de smakte himmelsk. «Så; fortell litt mer om dere selv da,» smilte jeg, og tok en slurp av den varme kakaoen. «Altså, vi er gode venner av Harry. Niall her, han virkelig elsker mat, spesielt Nandos. Derfor er vi der omtrent hver uke. Zayn her, er utrolig mystisk i følge nesten alle, men når du blir kjent med han finner du ut at han er herlig. Liam er den smarte, han er pappaen. Han passer på at vi andre er i seng før klokka 8 og at vi spiser opp all maten var,» flirte Louis. «Og dette er Louis. Han er den morsomme, kommer alltid med en vits eller to. Og dessuten liker han damer som er glad i gulrøtter,» fortsatte Niall. Louis himlet bare med øyna, mens Niall lo av sin egen vits. Jeg bare smile, jeg kunne virkelig bli godt kjent med disse gutta. «Så du liker sånne som meg da? For jeg elsker gulrøtter,» sa jeg og sleiket meg rundt munnen. Jeg skottet bort på Harry som så helt forferdet ut. Han dro meg enda tettere seg, og plasserte leppene sine mot kinnet mitt. «Men du er min. Og kun min,» hvisket han.

 

 

Mer? Kommenter!





STILL THE ONE - DEL 9

Tårene strømmet nedover kinnet mitt, i det jeg leste ferdig hele meldingen. Jeg slapp mobilen ned på gulvet, og der ble den liggende. Ordene satt seg fast i hjernen min, men jeg klarte ikke å svare. Hvis det var noe Madison kunne så var det å skrive, formulere setninger, ord og sanger. Det var noe jeg ikke kunne. Og det beundret jeg henne for.

 

Del 9:

 

Madisons POV:

 

 

Jeg trasket gjennom regnet, mens vanndråpene traff håret mitt. Snart var jeg der. Snart var jeg ved huset til Harry. Han hadde ikke svart på meldingen som jeg sendte i stad, og Lizzie hadde fått meg til å love at jeg skulle dra hjem til han etter skolen. Hun hadde lovet og vente hjemme for å høre hvordan det hadde gått, trøste og oppmuntre meg om det hadde gått virkelig ille og sende meg et smil og prate lenge med meg om det faktisk hadde vært vellykket. Og nå fikk jeg snart vite det. Harry sitt hus lå her. Jeg gikk oppover oppkjørselen og ble stående utenfor huset en god stund, før jeg omsider klarte å ringe på. Jeg kunne høre subbende skritt som nærmet seg døra, og dørhåndtaket ble presset ned. Synet på andre siden var annerledes enn jeg trodde. Håret til Harry strittet ut til alle kanter,mens øynene var helt fjerne. Han gikk kun i bokseren og tynn T-skjorte. Det var alt. Han så rett og slett ut som et troll. Men likevel var han sexy. Som alltid. I det han la merke til meg stønnet han, men det virket som om han kun så rett gjennom meg. Jeg omfavnet han straks i en klem, og la armene mine betryggende rundt han. Han klemte ikke tilbake, presset bare fram et svakt smil i det jeg trakk meg fra han. «Harry ... Går det fint?» spurte jeg. Jeg tråkket ut av skoene og hang fra meg jakken. Harry nikket kort, mens han dro en hånd gjennom håret, men det stod fortsatt ut til alle kanter. «Gutten min, jeg visste virkelig ikke at du tok det så ille. Jeg vil prate om ting,» sa jeg og ga han en kjapp klem til. Han begynte å vandre innover i stua, mens jeg fulgte etter som en liten hund. «Det skulle du kanskje tenkt på litt før,» mumlet han. Jeg nikket for å understreke at jeg var enig. «Jeg vet det, Harry. Jeg angrer på det jeg sa og gjorde. Jeg vet hvor vanskelig det blir for oss begge å prøve og glemme hverandre. Det kommer ikke til å gå, det vet du like godt som meg. Vi kommer til å se hverandre knust hver bidige dag. Jeg orker det ikke,» begynte jeg, men stemmen min druknet i tårer. Harry så ut til å plutselig innse at jeg også hadde det ille, og han omfavnet meg straks i en klem. Jeg hvilte hodet mitt på skulderen hans, mens jeg dro han nærmere meg. «Du er mitt alt,» hvisket jeg. Han nikket. «Du er mitt alt også. Jeg elsker deg, du vet det, ikke sant?» spurte han. Hånda hans ble dratt gjennom håret mitt. Hans trygghet var virkelig noe jeg trengte nå. Han var så god på alle mulige måter. «Jeg vet det, men jeg elsker deg mer,» svarte jeg, og tviholdt rundt han, så han ikke skulle slippe meg. «Jeg har virkelig savnet å ha deg rundt meg. Ikke bare som en venn,» mumlet han. Jeg nikket meg enig, og trakk meg forsiktig fra han. Han smilte stort til meg, men øynene var fortsatt tårevåte. «Vil du ha litt varm drikke?» spurte han, men han gikk allerede inn på kjøkkenet, før jeg fikk svart. «Gjerne,» svarte jeg, og trakk litt på smilebåndet. Dette var lenge siden. Jeg skulle virkelig gjengjelde alt som hadde skjedd de to siste månedene. To måneder uten han var lenge, og nå skulle jeg ta igjen alt sammen. Jeg skulle bruke all tiden min på han. Om Lizzie ble lei seg og irritert, skulle jeg selvfølgelig ta meg av henne også. Men først og fremst var det Harry. Gutten jeg elsker.

Mer? Kommenter! 





STILL THE ONE - DEL 8 + INFO

Del 8:

 

Mandagen hadde kommet, og som vanlig var jeg sent ute. Det var ti minutter siden klokken hadde ringt inn, når jeg presset ned dørhåntaket. Da jeg åpnet døra befant ikke Harry seg der, men Mrs. Flintstone. Helt klart skolens sureste og strengeste lærer. «Mrs. Standly! Du er sent ute,» bjeffet hun. «Sorry,» mumlet jeg, og begynte å gå mot pulten min. «Jeg tar en prat med deg etterpå,» snerret hun, før hun fortsatte med undervisningen. Lizzie sendte meg et langt og advarende blikk, i det jeg satt meg ned på stolen. Jeg var ganske sikker på at Harry ikke var syk eller noe sånt, men at han var borte på grunn av meg. Og det plagde meg. Det gravde et dypt hull i hjertet mitt.

 

Timen virket dobbelt så lang som den pleide, og dobbelt så kjedelig som den pleide. Vi hadde bare gått gjennom det samme om og om igjen. Harry var helt klart den beste læreren denne skolen noensinne hadde hatt. Da det omsider ringte inn, kom Lizzie fort bort til meg og sendte meg et engstelig blikk. «Sendt en melding til han da,» oppmuntret hun meg med. Jeg stønnet høyt, men gravde etter telefonen min. Navnet til Harry var noe av det første som lyste opp, og jeg begynte med en gang og omformulere en melding.

 

Harrys POV:

 

Jeg lå under dyna og stirret på noe av det programmet som gikk på TV'en. Det var bare kjedelige ting, eller ting som minnet meg om Madison. Enten var det et romantisk parr som koste seg sammen, og så ut til og ikke ha noen problemer, eller så var det et komiker show, med mennesker som hadde akkurat den samme humoren som Madison. Dermed ble jeg sittende å se på langbein, mens jeg slurpet i meg kaffen min. Jeg klarte ikke gå på skolen og møte henne. Jenta jeg elsket, men som hadde latt meg gå. Jeg klarte det bare ikke, derfor hadde jeg sykemeldt meg og håpet på at jeg kunne bli så lenge borte at hendelsen ville bli glemt. At henne ville bli glemt. Men innerst inne visste jeg at det aldri kom til å skje.

 

Det plinget inn en melding på telefonen. Jeg fikk tatt nok energi til å gripe den til meg, og lese den. Jeg stønnet høyt, mens tårene satt seg fast bak øyelokket. Det var Madison, det var hun som hadde sendt meg meldingen. Jeg gikk inn på den og leste det som stod der.

 

«Kjære deg, verdens tøffeste gutt. Hvorfor er du ikke på skolen i dag? Jeg vet at du ikke er syk, det er jeg sikker på. Er du borte på grunn av meg? Jeg vet jeg såret det, jeg såret meg selv også, men jeg visste ikke at jeg såret deg så mye. Jeg vet hva du går gjennom, for jeg går gjennom akkurat det samme. Jeg er så lei for alt Harry. Jeg vil aldri kunne tilgi meg selv. Jeg klarer ikke gi slipp på deg. Enda. Jeg er for mye glad i deg, jeg er for mye fortapt i deg, jeg er for mye forelsket i deg. Jeg elsker deg Harry, like mye som du elsker meg. Om du i det hele tatt gidder å lese denne meldingen skal du vite det, for aldri før har jeg elsket noen høyt som jeg elsker deg. Selv om jeg vet at det kanskje er for sent, så vil jeg prate ut. Prate om ting. Vi trenger å få det ut. Og kanskje, om vi er tøffe nok og, ikke minst, villige til det, kan vi kanskje prøve på nytt. Elsker deg. -Din Mad.


 

Tårene strømmet nedover kinnet mitt, i det jeg leste ferdig hele meldingen. Jeg slapp mobilen ned på gulvet, og der ble den liggende. Ordene satt seg fast i hjernen min, men jeg klarte ikke å svare. Hvis det var noe Madison kunne så var det å skrive, formulere setninger, ord og sanger. Det var noe jeg ikke kunne. Og det beundret jeg henne for. 

Mer? Kommenter! Som jeg skrev i overskriften kommer det også noen nyheter her. Jeg skal for det første bli flinkere til å legge ut, og tenker at jeg i morgen skal forhånds publisere noen deler så de kommer ut av seg sel, og jeg kan også nå fortelle atjeg er ferdig med historien for lenge siden, og at den er ganske kort. 19 deler totalt! Jeg har allerede startet på en ny en, og tenkte den skulle være om Louis, men han skriver jo Kimia om. Hvem blir det da? Åpen for alle forslag!

Intro til den nye fanfiction: 

Hei. Mitt navn er Avelyn, men du kan kalle meg Ave. Jeg blir som regel sett på som nerden, den skoleflinke, den som alltid gjør som hun får beskjed om. Kanskje jeg har en annen side også? Jeg vet ikke. Jeg skulle hvert fall ønsket det, for sånn som jeg er nå holder de fleste avstand. Jeg trodde jeg levde et normalt liv i fred, men en hendelse forandret livet mitt. Dem. Han. Bare på grunn av en teit film. Jeg? Være med i en 1D-film? Det er jo ikke logisk en gang, men jeg måtte jo si ja. Jeg kunne ikke si noe annet. Hvordan kunne jeg ikke tro at det ikke ville skje noe mer? 5 uker. Rundt noen av verdens mest kjente gutter. Det måtte jo skje. En eller annen gang. Hele livet mitt er forandret, kun etter disse ukene. Hvor står jeg nå? Akkurat der jeg startet. Ingen steder. Bare i min egen verden, som er full av hat, sorg, redsel, angst og tårer. 

- Maria. 





Predator - 2

"Hvor er det du tar meg med til?"

"Et sted der du er trygg" var det siste han sa før han skrudde opp volumet på radioen for å indikere at han var ferdig med å snakke


Han tastet inn en kode for å åpne porten til parkeringa. 1290. Ikke så vanskelig å huske om jeg trenger det noen gang. Han kjørte inn og parkerte bilen. Det var flere biler der, alle var store og svarte med sota vinduer.

"Kommer du?" spurte han.

Han hadde allerede gått ut av bilen. Jeg nikket og gikk ut av bilen før jeg fulgte etter han inn. Inni huset var det flere folk som var her og der. Så langt jeg kunne se var det rundt 7 personer der. De kastet små blikk på meg. De prøvde å være diskret, men jeg så dem. Jeg fulgte bare etter Louis. Han banket på en dør og like etter åpnet en mann den. Han så ut til å være i 40 åra eller noe, lite hår, ganske høy.

"Er dette Abigail?" spurte han Louis. Jeg står rett her, du kan spørre meg selv!

"Ja" svarte Louis.

"Paul" sa han og rakk ut hånda for å hilse. Jeg tok hånda hans.

"Abigail, men det trenger jeg vel ikke å si siden du nettopp spurte Louis" sa jeg. Han bare lo og slapp meg inn.

"Du minner meg om en gammel venn av meg, hun var også litt frekk i blant" lo han.

"Kan du fortelle meg noe om hvem jeg er? For jeg vet ingenting selv, og det gjør meg sprø!" sa jeg og overså det han sa.

"Abigail, jeg tror det er best om du lar minnene komme til deg av seg selv" sa han

"Nei! Vær så snill, bare fortell meg noe!" ba jeg

"Jeg beklager.. Det er ikke noe jeg kan si som ikke kommer til å gi deg flere spørsmål..." sa han. Åhh!

"Men kan du ikke bare.." begynte jeg.

"Nei, jeg beklager. Gå og finn Louis og fortell han at han skal dele rommet sitt med deg, han er nok i stua" sa han før jeg fikk sagt ferdig setningen.

Jeg sukket og reiste meg opp. Greit. Jeg gikk ut av kontoret eller hva det nå enn var og gikk inn i stua. Samtalen sluttet brått og alle øyne falt på meg. Igjen prøvde de å ikke vise det, men de er visst ikke så flinke.

"Paul sa jeg skulle dele rommet ditt med deg.." sa jeg til Louis. Han sukket.

"Selvfølgelig." mumlet han og reiste seg opp.

"Minn meg på å ta deg med på shopping etterpå, du ser latterlig ut i klærne til Sam." sa han. Wow, han er visst frekk.

"Du har mye mer kurver enn henne" sa han. Jeg vet ikke hvorfor men jeg rødmet svakt..

Han åpnet døra inn til et ganske ryddig rom. Ganske enkelt egentlig.

"Er Paul faren din eller noe?" spurte jeg. Han lo og ristet på hodet.

"Hvorfor bor du her da?" spurte jeg.

"Dette er liksom som et ekstra sted da, jeg har en egen leilighet, men noen ganger må vi bo her av forskjellige grunner." sa han.

"Hvilken grunner da?" spurte jeg forvirra.

"Slutt å stille så mange spørsmål. Nysgjerrighet drepte katten" sa han før han gikk. Nysgjerrighet drepte katten...

Jeg sukket og la meg bakover på senga. Jeg ble liggende der i noe som føltes ut som flere timer før jeg ikke orket mer og gikk ned. Jeg var litt sulten så jeg gikk inn på kjøkkenet. Det satt en annen gutt der inne. Han vinket og smilte når han så meg. Jeg lo lavt og vinket tilbake.

"Det er bare å ta mat i kjøleskapet og sånt, men noe av maten har kanskje en navnelapp på, de anbefaler jeg å holde deg unna" smilte han

"Folk blir skikkelig sure når andre spiser maten dems" lo han

"Takk for tipset" lo jeg og åpnet kjøleskapet. Som han sa var det navnelapp på noe av maten.

"Jeg er Marcus forresten" smilte han

"Jeg er.." begynte jeg

"Abigail, jeg vet" avbrøt han meg og lo.

"Du er det store temaet rundt i huset nå" lo han. Å, okei? Hvorfor det?

Beklager sen del :(
Mer?
Noen som gleder seg til The Fault In Our Stars filmen forresten? Jeg gleder meg noe sykt! ^.^





STILL THE ONE - DEL 7

Han kremtet og stirret på de lyse-rosa leppene mine. «Et siste?» spurte han. Jeg nikket og lente meg forsiktig mot han. Tusen sommerfugler fløy løs i magen min, i det leppene mine rørte ved hans.

 

.Del 8:

 

Jeg trakk meg fra han, og enset han kun et blikk, før jeg snudde meg og gikk bortover med varsomme skritt. «Dette er slutten Harry, ok?» Jeg snudde meg fort rundt, og blikket mitt streifet rundt til det møtte Harry sitt. «Du skal fremdeles vite at jeg elsker deg. Og at jeg alltid kommer til å gjøre det. Detter er noe av det vanskeligste som jeg noensinne har gjort. Jeg gleder meg til mandag, bare smilet ditt får meg på bedre tanker,» sa han og tok noen skritt nærmere meg. «Stopp Harry ... Dette gjør det bare enda vanskeligere for oss begge. Du burde gå,» mumlet jeg og nikket i retning av døra. Han sukket høyt og subbet seg selv bortover gulvet. «Ses på mandag Mr. Styles,» ropte jeg etter han. Deretter snudde jeg på hælene og gikk inn på rommet mitt igjen. Jeg grep så fort jeg kunne etter telefonen, og bladde ned til det stod LIZ med store bokstaver. Så trykket jeg på ringe-knappen, og presset den hardt i hånda mi. «Hei Mad,» svarte Lizzie lystig, i det hun svarte. Tårene mine rant nedover kinnene mine. «Liz?» mumlet jeg, mellom alle hikstene. «Mad, hva har skjedd? Jenta mi, skal jeg komme bort?» spurte hun engstelig. «Ja, jeg trenger deg mer enn noen annen nå,» hikstet jeg. «Jeg kommer så fort jeg kan,» var det siste jeg hørte, før hun la på. Telefonen min skled automatisk ut av hånda mi, mens jeg knakk sammen i senga. Jeg begravde hodet i puta, mens tårene strømmet ut av øynene mine.

 

«Mad? Herregud, Mad, går det fint eller?» Lizzie stod bekymret i døråpningen, før hun kom løpende inn og slo armene sine rundt meg. Jeg var glad i Lizzie. Hun stilte alltid opp. Hun var der alltid for meg. Jeg kunne stole fullt og helt ut på henne. Og ikke minst; jeg visste at hun var glad i meg og at hun brydde sg om meg. Jeg snufset og nikket. «Jeg gjorde det. Jeg sa farvel til han. Han er borte fra livet mitt nå. Han vil kun være Mr. Styles,» hikstet jeg. Tanken på og vende meg til å si det fikk alt til å gå i surr. «Madison. Jeg vet at du tenker at du har gjort det rette. For han, for deg selv, for skolen, for framtiden til dere begge ...» Hun sukket og tok en liten pause. «Men jeg er ikke sikker på om det kanskje var det rette å gjøre. Du ser hvor lei deg du ble nå, du mistet han. Det er ikke bare å miste noen du elsker, jenta mi. Du burde tenke over det. Kanskje han også er helt knust, og du vet at det vil gå ut over oss alle. Han elsker deg, Mad. Og du elsker han, du burde tenke over det,» hvisket hun inn i øret mitt. Hun strøk meg forsiktig opp og ned på skulderen, og ga meg en klem. Det var virkelig godt å ha noen som kunne hjelpe deg å ta de rette valgene, som kunne støtte deg. En bestevenn. En ekte bestevenn. Til slutt nikket jeg, mens jeg tørket bort den ene tåren. «Jeg skal tenke på det,» mumlet jeg.

Mer? 4 kommentarer, delen kom sent, men den kom i hvert fall, som jeg lovet!

-Maria





STILL THE ONE - DEL 6

Her kommer den etterlengte delen. Jeg må bare beklage utrolig. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. Delen skulle ha kommet for noen dager siden!

 «Men jeg må innrømme; du var heldig med fangsten der Mad. En så hot og sexy gutt er det sjeldent man finner, i tillegg er han utrolig søt. Og for og ikke snakke om er han sikkert en gentleman også,» smilte hun, og dro hånda si lett gjennom håret hans. Jeg fniste. Jeg måtte innrømme det selv. Han var søt. Han var utrolig søt. Det var rart at han i det hele tatt ville ha meg.

 

Del 6:

 

«Harry, våkne!» Jeg ristet forsiktig i han, men han rikket seg ikke. Jeg visste hva som måtte til, men spørsmålet var om jeg hadde nok mot til å gjøre det, og om jeg kunne glemme det etterpå. Jeg ville det selvfølgelig. Bare en siste gang før jeg lot han gå. Heldigvis hadde Lizzie gått ettersom hun hadde noen skole-greier og jobbe med, så hun var her ikke lenger. Jeg lente meg forsiktig inn mot han, og presset leppene mine mykt inntil hans. Øynene åpnet seg med et rykk. Jeg trakk meg unna, og sendte han et raskt blikk, før jeg gikk inn på kjøkkenet. «Mad!» hørte jeg han rope etter meg. Han kom løpende inn på kjøkkenet, og stilte seg foran meg. «Harry ...» stønnet jeg. Han presset leppene sine mot mine igjen. «Stopp,» fortsatte jeg. Jeg dyttet han bort. «Men -» protesterte han, men jeg ristet på hodet. «Det var ikke noe, ok? Jeg måtte bare vekke deg. Vi er nødt til å gå videre Harry. Vi kan være venner, men ikke noe annet. Og du kan bare prøve å overtale meg. Jeg vil at du kun skal være læreren min fra nå av,» mumlet jeg og svelget. «Mr. Styles,» la jeg fort til, før jeg forsvant ut av rommet og løp opp trappa og inn på badet, der jeg vred om på låsen.

 

Jeg satte alene inne på badet i et hjørne og hulket. Snufsene mine måtte høres på flere mils avstand. Tårene strømmet nedover kinnene mine i strie fosser, mens jeg begravde hodet i bena mine. Jeg visste at det var det riktige å gjøre, men det var helt klart ikke det jeg ville. Jeg ville ikke la han gå, jeg ville at han skulle bli min mann. Vi skulle gifte oss, få barn, leve lykkelig og han skulle, ikke minst, være den siste personen jeg noensinne skulle ha i tankene mine før jeg døde. Jeg elsket han, og det var sånn det var ment å være. Men det kunne det ikke. Aldri. Han var borte, han ble borte. Han var kun min teite lærer, som jeg måtte stirre på hver bidige dag. En ting var sikkert; jeg kom ikke til å glemme han med det første.

 

Det banket på døra til badet. Jeg tørket fort vekk tårene mine, og reiste meg. «Hvem er det?» mumlet jeg. «Det er Harry. Er du ok Mad? Du vet at vi bare kan være sammen, de kan ikke nekte oss det,» svarte personen på andre siden. Jeg nikket, men kom på at han ikke kunne se meg. «Jo, de kan nekte oss det Harry. Jeg bryr meg om deg, jeg tenker på framtiden din, noe du også burde,» sukket jeg. «Min framtid er med deg Mad,» fortsatte han. Jeg vred om på låsen, og ble omfavnet i en klem. I det jeg trakk meg fra han, kunne jeg se sårbarheten i øynene hans og skyldfølelsen gnagde i meg. «Nei Harry. Din fortid er ikke med meg,» sa jeg omsider. Han kremtet og stirret på de lyse-rosa leppene mine. «Et siste?» spurte han. Jeg nikket og lente meg forsiktig mot han. Tusen sommerfugler fløy løs i magen min, i det leppene mine rørte ved hans.  

4 kommentarer for ny del! Og igjen: unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg skal skjerpe meg, fra nå av kommer det del annenhver dag!





Predator - 1

NY HISTORIE YAY! Så denne blir om Louis, siden det allerede er en med Harry (: Håper dere liker denne! (: Et spørsmål, vil dere at den skal være liksom overnaturlig eller vanlig?



The real world is where the monsters are
- Rick Riordan

 Jeg kjente sakte at jeg fikk tilbake noe av bevisstheten min. Jeg oppfattet lyder rundt meg, men jeg hadde ikke noe kontroll over kroppen min. Jeg prøvde å si noe eller bevege på kroppen min, men det gikk ikke. Etter litt bestemte jeg meg for å bruke mine nesten ikke-eksisterende krefter på å prøve å huske noe. Jeg kunne ikke komme på noe i det hele tatt... Eller jo, navnet mitt er, ehm.. Abigail? Ja, Abigail Hobbs! Men ellers er alt annet tåkete... Jeg skjønner bare ikke hva som skjer, eller hva som har skjedd for den saks skyld..

Etter en stund kjente jeg at jeg klarte å åpne øynene. Øyelokkene var tunge og alt var litt tåkete og skurrete først. Jeg måtte blunke et par ganger før jeg klarte å se ordentlig. Jeg ble møtt av et hvitt tak med en kjedelig lampe som kastet et svakt, gråaktig lys over rommet. Jeg så meg rolig rundt, og etter litt tenking kom jeg fram til at det måtte være et sykehus. Hvor ellers hadde det vært så utrolig dølt og kjedelig? En lege kom inn og skvatt nesten når han så meg.

"Beklager, jeg visste ikke at du var våken!" lo han.

Han hadde mørkebrunt hår og briller. Han så ut til å være i 40-årene, men så fortsatt veldig bra ut om jeg får si det! Han kom bort og satte seg ved siden av meg. 

"Hvordan har du det?" spurte han

"Jeg husker veldig lite, altså egentlig bare navnet mitt, og jeg er litt ør i hodet og ganske forvirra," sa jeg

"Det går over. Og når det gjelder hukommelsen kan den komme tilbake når som helst. Det kan ta dager, måneder, år... Men det kan hende den ikke kommer tilbake noen gang heller.." sa han

Hva? Aldri komme tilbake? Hva om jeg må gå resten av livet mitt uten å huske noe av de første...

"Hvor gammel er jeg?" spurte jeg legen

"20" smilte han

20 årene av livet mitt?! Det gjør meg faktisk litt stressa!

"Ta det med ro, den kommer nok tilbake" smilte han som om han hadde lest tankene mine. Jeg nikket svakt og pustet tungt ut. Ja vel, da velger jeg å stole på legen..

~~~~

Noen få dager senere sa legene at jeg var i bra nok form til å dra hjem, men hvor er hjem? Burde ikke dessuten noen familiemedlemmer ha besøkt meg eller noe? Jeg har vel en familie? Det er slitsomt med så mange spørsmål herregud!

"Broren din kommer og henter deg snart" smilte legen etter å tatt noen siste prøver. Å, okey..

"Du husker han ikke eller hva?" lo han og jeg ristet på hodet og lo svakt selv om det egentlig ikke var morsomt. Eller, kanskje det var det.. Kanskje livet mitt er så tragisk for øyeblikket at det er komisk?

"Han heter Louis, mer vet jeg dessverre ikke" sa han. Like etter åpnet noen døra. En gutt med brunt hår og litt skjeggstubber kom inn. Han var ganske søt!

"Louis?" spurte legen og gutten nikket. Og der føler jeg meg merkelig for å ha tenkt at han er kjekk..

Han hadde tatt med en bag med noen klær og sånt til meg. Jeg gikk inn på badet og skiftet ut av sykehus-klærne. Klærne han hadde tatt med var for trange... Jeg hadde litt kurver, og disse klærne overlot ikke mye til fantasien for å si det sånn! Er dette egentlig mine klær? Har jeg liksom lagt på meg eller noe? Jeg sukket og så meg selv i speilet. Et par grønne øyne stirret tilbake på meg. Det brune håret mitt var ganske bustete, så jeg børstet gjennom det kjapt til det var tålelig. Det var vel naturlig rett... Jeg gikk ut igjen og så at Louis satt på senga.

"Skal vi dra?" spurte han. Jeg nikket. Jeg skrev meg ut før vi gikk ut til bilen.

"Så, du er broren min?" spurte jeg i bilen bare for å snakke om noe.

"Nope." sa han

"Hva?" spurte jeg forvirra

"Vi er ikke i slekt en gang" sa han helt vanlig. Hva?!

"Hvem er du da?" spurte jeg

"Louis Tomlinson" sa han bare

"Hvor er det du tar meg med til?"

"Et sted der du er trygg" var det siste han sa før han skrudde opp volumet på radioen for å indikere at han var ferdig med å snakke

Beklager at den er ganske dårlig, haha :P
Men svar på spørsmålet der opp^^
Mer?





STILL THE ONE - DEL 5

 «Du skal ikke gi opp jobben Harry. Du er en av de beste lærerne vi noen sinne har hatt,» oppmuntret jeg han med, og strøk han med tommelen på kinnet. «Men du vil alltid forbli favoritt eleven min,» var det siste jeg hørte at han hvisket inn i øret mitt før vi begge havnet i en dyp søvn.

 

Del 5:

 

«Mad!» En kjent stemmen trengte seg gjennom øret mitt. Ytterdøra ble slengt igjen, og Lizzie kom løpende inn. Hodet mitt hvilte på skulderen til Harry, og Lizzie måpte når hun kom inn. «Jeg visste det var noe, jeg bare visste det,» hvinte hun. Jeg satt meg opp, og glodde olmt på henne. Harry våknet visste også, men merket ikke at det ar flere i rommet, så han satte seg bare opp og stirret på meg. Håret hans strittet til alle kanter, øynene var halv-lukket og det hang sikkel fra munnen hans. «God morgen søta,» hvisket han. «God morgen,» mumlet jeg til svar, og nikket i retning av Lizzie. «Herregud, Madison. Hvorfor har du ikke fortalt meg om dette?» fortsatte hun, og så fra meg, til Harry, og tilbake på meg igjen. «Det er ingenting, ok?» mumlet jeg litt irritert. «Selvfølgelig er det noe. Det er ikke hver dag jeg finner deg sovende ved siden av Mr. Styles,» ropte hun. Jeg himlet med øynene. «Du kan kalle han Harry, det er det han egentlig heter,» mumlet jeg, fortsatt like trøtt. «Det der er et klart tegn på at det forgår noe mellom dere to. Ellers ville du sagt Mr. Styles og ikke brukt hele navnet hans,» fortsatte hun. Jeg satte meg litt bedre til rette, og gnidde meg i øyet. «Sett deg ned, Liz. Jeg skal fortelle alt sammen,» sa jeg. Lizzie satte seg ned med en gang, og så forventningsfullt på meg. Dette kom til å bli en interessant samtale.

 

 

«Så dere tilbrakte hele sommeren sammen?» spurte hun nysgjerrig. Jeg nikket. «Du aner ikke hvor vanskelig det ble for meg når jeg fant ut at han var læreren min. Og ikke minst; jeg måtte kalle han Mr. Styles. Men jeg lover deg, det er ikke noe som foregår mellom oss nå lenger. Jeg vil ikke at han skal miste jobben på grunn av meg. Så får vi se; kanskje det er en sjanse for oss om to år,» fortalte jeg. Hun nikket oppmerksom. «Men jeg må innrømme; du var heldig med fangsten der Mad. En så hot og sexy gutt er det sjeldent man finner, i tillegg er han utrolig søt. Og for og ikke snakke om er han sikkert en gentleman også,» smilte hun, og dro hånda si lett gjennom håret hans. Jeg fniste. Jeg måtte innrømme det selv. Han var søt. Han var utrolig søt. Det var rart at han i det hele tatt ville ha meg.

Sorry for kort del, håper virkelig at det går fint! 4+ kommentarer for ny del. Kanskje, kanskje, kanskje siden det er fri i morgen at dere kan få en del da også!

-Maria





STILL THE ONE - DEL 4

(Dette er slutten av det ene flashbacket) «Du ser utrolig vakker ut,» sa han, før han lukket igjen døra, og hoppet inn på andre siden. Jeg satt meg litt nærmere han, og lente hodet mitt på skulderen hans. Han plasserte leppene sine mykt på kinnet mitt, og hvisket tre små ord inn i øret mitt: «Jeg elsker deg.»

 

Del 5:

 

Jeg hadde ligget oppe hele natta, og bare tenkt på den fantastiske sommeren jeg hadde hatt. De samme flashbackene dukket opp igjen og igjen, og hindret meg i og sove. De var så minnerike alle sammen. Alt hadde vært vakkert. Men nå var det over, og tilbake til den vanlige hverdagen. Og Harry var læreren min, men det verste var at jeg måtte late som om han virkelig var en lærer. Som om jeg ikke kjente han. Fra nå av ville han kun bli Mr. Styles for meg. Ikke noe mer, og det kom aldri til å bli noe mer heller. Telefonen min brøt tankegangen min, med den irriterende ringetonen sin. Jeg tittet fort bort på den. Navnet til Harry med et hjerte bak lyste opp hele skjermen. Jeg himlet med øynene. Den gutten var mer masete enn jeg trodde. Men likevel klarte jeg ikke å ignorere samtalen, og trykket på svar nesten med en gang. Harry virket lettet i den andre enden. «Å, Mad! Jeg visste du kom til å være våken, det var du jo alltid da,» sa han. Jeg presset telefonen hardt inntil øret. «Hei til deg også Harry,» mumlet jeg. «Jeg vekket deg vell ikke?» spurte han litt usikkert. «Neida, du kjenner meg. Jeg var våken,» svarte jeg likegyldig. «Men du? Siden du er våken, siden jeg er våken, og siden vi ikke har noe å gjøre. Skal jeg kanskje komme over så vi kan se en film?» spurte han, Jeg kunne føle det store gliset i den andre enden. Jeg bet meg i leppa, i det jeg svarte. «Siden det ikke er noe bedre å gjøre, så kan det vell ikke skade med en film,» mumlet jeg. «Supert. Er hos deg snart,» svarte han med en gang. «Bare en film Harry, kun en film. Ikke noe mer, du får gå rett hjem igjen etterpå,» minnet jeg han på, men hadde allerede lagt på røret. Like etter ringet det på døra, og jeg løp ned trappa for og åpne. Utenfor stod Harry. Gjennomvåt, men likevel søt. «Stod du utenfor hele tida?» spurte jeg og hevet et øyebryn. Han smilte svakt, og tråkket inn i gangen. «Jeg kjedet meg, og jeg trengte noen å bruke tiden min på. Og da kom jeg automatisk hit,» bortforklarte han seg med. «Ok, skjønner. Det er grunnen, til at du kommer og ringer på når klokka snart er 02:00 på natta. Hørt om å sove?» fniste jeg. Han gikk ut av skoene, og hang fra seg den gjennomvåte jakken sin. Han smilte til meg, så de skinnende hvite tennene kom til syne, og nikket. Jeg gikk med en gang inn i stua, med Harry rett bak meg. Han dumpet ned i sofaen, mens jeg gikk bort og begynte å ropte blant filmene. Jeg dro ut noen og holdt de opp foran Harry. «The Hunger Games, Titanic eller The Notebook?» spurte jeg. Harry svarte med en gang, og pekte på Titanic. Den sommeren hadde vi sittet og grått oss gjennom filmen flere ganger. Jeg satte de to andre på plass, og puttet cd'en inn i TV'en. Ti minutter senere satt jeg i armkroken til Harry, og gråt. Den hadde allerede begynt å bli trist. Harry sin hånd lå betryggende rundt meg.

 

 

Da filmen sluttet, hadde jeg fortsatt tårer i øynene. Den var så trist, men samtidig så fin. «Du vet at jeg ville gjort alt for deg, ikke sant Mad?» spurte han og kysset meg på kinnet. Jeg nikket. Jeg visste det, det var noe av det jeg hadde sikret meg om aller først. «Jeg savner det,» mumlet jeg. Harry strøk hånda si opp og ned over hånda mi igjen. «Jeg og,» svarte han. «Jeg savner det veldig,» la jeg til. Jeg savnet det veldig, jeg savnet det helt ubeskrivelig mye. «Vi kan jo fortsette vet du Mad. Jeg kan gi opp jobben, jeg kan finne et nytt talent. Selv om jeg er ganske sikker på at å gi elevene juling er noe av det jeg er flinkest til,» smilte han. Jeg fniste og ristet lett på hodet. «Du skal ikke gi opp jobben Harry. Du er en av de beste lærerne vi noen sinne har hatt,» oppmuntret jeg han med, og strøk han med tommelen på kinnet. «Men du vil alltid forbli favoritt eleven min,» var det siste jeg hørte at han hvisket inn i øret mitt før vi begge havnet i en dyp søvn.

 

Jeg rakk dessverre ikke å poste i går, men her er delen! Tror ikke jeg rekker å poste hver dag, men jeg poster annehver dag. Det kommer ny del annenhver dag om dere er flinke til å kommentere. 3 kommentarer! xx.

-Maria

 

 





HJELPHJELPHJELP!

Atter en gang, unnskyld. Inspirasjon er bare noe dritt. Jeg lurer bare på en ting; vil dere at jeg skal starte på en ny historie til jeg får inspirasjon på de andre? Og i så fall, hvem skal den nye være om? For jeg vil virkelig skrive, men inspirasjonen er bare borte på de andre historiene, noe som gjør meg utrolig trist fordi jeg vet hvor mye det suger når forfatteren aldri fullfører historien.. Jeg kan kanskje skrive hvordan jeg hadde tenkt de skulle slutte om noen lurer veldig, men så tenker jeg at jeg kanskje fortsetter på dem en dag... *sukk*... Men skal jeg starte på en ny?

- Kimia





STILL THE ONE - DEL 3

  «Harry ... La meg si deg en ting; hvor stor idiot går det egentlig an å bli? Du kan jo ikke ta en jobb som lærer, om du skal være med meg. Lærer har forbud mot å ha et forhold til elevene.»

 

Del 4:

 

Han hadde fortsatt hendene rundt meg, så jeg fikk meg ikke løs. «Og i tillegg kan ikke Lizzie og de andre få vite om det, skjønner du. De kommer til å le av meg, og erte meg,» la jeg til, og klappet han vennskapelig på skulderen. «Er du flau over meg?» spurte han, og hevet øyebrynene. Jeg ristet på hodet. «Nei Harry. Nei, nei, nei. Over hodet ikke; jeg elsker deg jo,» svarte jeg med en gang, men ordene kom ut av munnen før jeg fikk tenkt meg ordentlig om. Han slapp meg løs med en gang. «Gjør du?» spurte han. Jeg så vekk for å unngå og møte blikket hans. «Ja. Nei. Altså, jo, jeg gjør det. Men det forandrer ikke en dritt, du er fortsatt læreren min,» sa jeg alvorlig. «Mad, om du ikke har skjønt det enda, så forandrer det faktisk alt. Myndighetene kan faen meg ikke nekte oss og være med dem vi elsker,» ropte han, så høyt at omtrent hele skolen måtte ha hørt det. Det var flaks at skolen var slutt, og at elevene hadde dratt hjem, og de fleste lærerne også. Så det kom ingen ut og ingen inn. Harry gjorde tegn til at jeg kunne gå, og jeg var ikke sen med å gripe sekken min, og forte meg ut av døra. «Ha det, Mad. Ses i morgen,» ropte han etter meg, før døra til klasserommet ble slengt igjen.

 

Jeg satt inne på rommet mitt, og stirret ned i skjermen. Det skjedde ingen ting. Det hadde ikke skjedd en dritt den siste uka. Det var utrolig kjedelig. Og nå var det fredag, jeg hadde virkelig ingen planer om hva jeg skulle gjøre denne helga. Blikket mitt streifet over rommet, men stoppet ved et bilde av meg og Harry. Flashbacket hoppet inn i hodet mitt, og jeg klarte ikke lenger holde inne tårene.

 

«Wow. Jeg har virkelig savnet deg,» smilte han, og lente seg inn mot limousinen som var parkert i oppkjørselen. Jeg smilte, mens jeg låste døra etter meg. I kveld skulle vi ha vår første date. Det var teknisk sett den første daten jeg noensinne hadde vært på, så jeg kunne ikke nekte for at jeg var nervøs. Jeg hadde tatt på meg en lang blondekjole som blafret i vinden bak meg. Jeg hadde på noen matchende høye hæler, og hadde kun dratt et drag av lett sminke over hele ansiktet. Håret hadde jeg satt opp, og jeg må innrømme at jeg var veldig fornøyd med det selv. «Hele 3 timer siden. Hvordan overlevde jeg?» smilte jeg, og la hånden dramatisk i panna. Harry smilte bare, og åpnet døra til limousinen. «Du ser utrolig vakker ut,» sa han, før han lukket igjen døra, og hoppet inn på andre siden. Jeg satt meg litt nærmere han, og lente hodet mitt på skulderen hans. Han plasserte leppene sine mykt på kinnet mitt, og hvisket tre små ord inn i øret mitt: «Jeg elsker deg.»

 

Mer? 3 kommentarer!





STILL THE ONE - DEL 2

 «Har du hatt det fint så langt i år da Mad?» spurte han. Jeg lente meg litt inn mot han, men akkurat da ringte det inn. «Ikke bruk navnet mitt. Og om du absolutt skal si det en gang; så bruk Madison,» snerret jeg, og sendte han et gjennomskuende blikk.

 

Del 3:

 

Jeg reiste meg opp og sendte han et langt blikk. Han bare fnøs, før han fant fram noen bøker. «Jeg vil snakke med deg etter skolen. Du får ikke gå, før jeg sier du får lov,» sa han. Jeg himlet med øynene og gikk i retning av pulten min. Like etter åpnet døra seg og omtrent hele klassen ramlet inn gjennom den. Klasserommet ble fullt av utrolig mye lyd og støy. Noen hadde allerede satt seg ned og funnet fram bøkene, andre drev og små-snakket, mens de aller fleste drev og tullet. Et høyt smell fylte hele rommet, så omtrent alle skvatt og så i retning av der lyden traff. Det var Harry som hadde smelt den store linjalen i kateteret. Igjen. Det virket nesten som han koste seg med det. Da alle flyttet blikkene til han, smilte han bare, før han viste tegn til at vi skulle sette oss.

 

Harry sitt blikk var for det meste på meg hele timen. Og han presset meg utrolig. Uansett om jeg rakk eller ikke rakk opp hånda, var det jeg som ble spurt om svaret, og gjort til latter foran hele klassen. Selv om jeg kanskje ikke var den dårligste, var jeg ikke akkurat den beste i matte heller. Like etter vibrerte det i lomma mi, og en melding plinget inn på den. Alle flyttet blikket mot meg, mens jeg desperat gravde i jakkelomma for å finne den. Harry så lenge på meg, før han omsider sluttet og fortsatte meg undervisningen. Meldingen som hadde poppet opp fra fra Lizzie. Selvfølgelig. «Hva er det som skjer mellom deg og Mr. Styles a? Ser du ikke hvordan han ser på deg, det skjuler seg helt klart mer enn noen dystre lærerøyne. Han er jo utrolig hot da, jeg kunne godt gått til sengs med han!» stod det. Jeg himlet med øynene, og sendte Lizzie et raskt blikk, men hun bare trakk uskyldig på skuldrene. Hun skulle bare visst, hun skulle bare visst hva jeg gikk gjennom. «Haha, Lizzie. Det er ikke noe, ok? Det virker bare som han syntes det er noe gærent med meg. Sikkert derfor han spør etter svar fra meg hele tida, sa jeg måtte være igjen i friminuttet og ga meg gjensitting,» svarte jeg, og sendte et olmt blikk i retning av Harry. Lizzie var rask med å svare meg. «Ga han deg gjensitting? Hahah, Mad. Jeg kan garantere deg at det er noe mer.» Jeg himlet med øynene, og stappet telefonen ned i lomma på jakka mi igjen. Dette var verdens dårligste start på et nytt skoleår.

 

 

«Da kan dere pakke sammen og gå,» smilte Harry, mens han begynte å rydde vekk sakene sine. «Mad, du blir igjen,» la han til. Jeg stappet de siste bøkene oppi sekken, og dumpet ned på stolen nærmest kateteret. Klasserommet var nesten helt tomt nå. Lizzie kom raskt bort til meg, og hvisket: «Kalte han deg nettopp Mad? Kos deg uansett, søta.» Og så var hun borte. Like raskt som hun kom. Harry lukket døra da alle hadde gått ut. Og så vridde han om låsen, noe han over hodet ikke trengte. For en dust. Som jeg var forelsket i. Som var læreren min. Som var gutten jeg hadde tilbrakt sommerferien min med. Problemene mine var vanskeligere enn jeg hadde trodd. Han satte seg ned på kateteret, og smilet hans ble til det vanlige søte, flørtete smilet som jeg virkelig elsket med han. Jeg klarte ikke la være å rødme. Han var jo søt da. «Så, hvor var vi Mad?» spurte han, og blunket flørtende. «Du ga meg gjennsitting, og låste døra til klasserommet,» svarte jeg likegyldig. «Kaller du dette gjennsitting?» spurte han overrasket. Jeg himlet med øynene. «Det er det heter ja.» Han dro hånden sin gjennom håret sitt en gang, før han dro meg opp fra pulten og slengte meg inn mot en vegg. Det var kun noen centimeter som skilte oss. «Harry, hva er det du gjør?» snerret jeg. «Noe jeg har ventet på lenge,» hvisket han, før han presset leppene sine mot mine. Jeg dyttet han fort bort. «Stopp! Harry, du kan ikke ha et forhold til meg, du er læreren min. Du kan få sparken,» minnet jeg han på. «Det driter jeg i. Jeg tok jo denne jobben for din skyld. For å kunne få se deg igjen,» smilte han. Igjen himlet jeg med øynene. Hvor stor idiot gikk det egentlig an å bli? «Harry ... La meg si deg en ting; hvor stor idiot går det egentlig an å bli? Du kan jo ikke ta en jobb som lærer, om du skal være med meg. Lærer har forbudt mot å ha et forhold til elevene.»

 

Mer? 3 kommentarer! 

-Maria





STILL THE ONE - DEL 1

Nå er Mara tilbake - jeg er Maria, hahah. Jeg har en ny historie som jeg gjerne har lyst til å poste på denne bloggen, også håper jeg virkelig at noen av dere får interesse for den. Kimia har dessverre ikke inspirasjon til å skrive eller blogge, derfor skal jeg holde bloggen gående med denne historien. Når denne er ferdig, kan det godt hende at det enten kommer en sesong 2 eller en ny historie hvor dere får være med å bestemme litt om den. Men denne her har jeg skrevet allerede, og gutt er valg også videre. Siden jeg er Harry-girl så er denne også om Harry, heheheheh. Håper det går fint. Hovedpersonen heter Madison, også kalt Mad. Da starter vi bare (litt ekstra lang første del, så dere får kommet litt inn i historien:

¨

Har du noe du føler du angrer på? Noe som gnager så hardt i hjertet ditt at du aldri helt kan gi slipp på det? At du har latt noen du elsker gå? Noen som du aldri vil kunne få tilbake? Han er tapt, han er mistet, han er borte. Sånn føler jeg det hele tida. Han er rundt meg hver bidige dag, men likevel klarer jeg aldri å gi slipp på den sommeren. Det var min klart beste sommer noensinne. Men jeg kan ikke få han tilbake. Hvert fall ikke enda.

 

Jeg sparket borti alle bladene som lå som et teppe under meg. Sinnet mitt hadde i det siste begynt å ta over hånd. Jeg klarte ikke la han gå, men det verste var at det virket som han unngikk meg. Men han kunne ikke nekte for det som skjedde den sommeren. Vi begge to hadde kost oss på stranda, ligget under nattehimmelen og små snakket. Men nå var han borte. Hvertfall i to år til, og jeg var ikke sikker på om jeg kunne vente så lenge. For jeg elsket han. Men det var sånn det ble ettersom han var læreren. På skolen var jeg nødt til å kalle han mr. Styles, og det var noe av det klart vanskeligste. Jeg trengte å si navnet hans til han, til alle sammen. Harry. Verdens beste og fineste navn. Jeg trengte å utrykke følelsene mine. Jeg trengte å føle hans varme og trygghet rundt meg. Jeg trengte å føle hans lepper. Kanskje en siste gang. Men i to år til ville han være min lærer. Helt til jeg skulle gå ut av High School. Han hadde nettopp gått ut, han var kun to år eldre enn meg. Han var min første kjærlighet, og det er noe man ikke glemmer med det første.

Flashbackene dukket opp i hodet mitt. Og jeg klarte ikke holde inne tårene, når jeg innså hvor fint vi hadde hatt det.

 

«Harry!» skrek jeg. Det iskalde vannet rant nedover skulderen min, og jeg stod og skalv. Harry bare gliste, og satte forsiktig ned bøtten hvor det iskalde vannet nettopp hadde befunnet seg. «Kan du varme meg?» spurte jeg, og smilte lurt til han. Han bet seg i leppa og nikket. «Det er vanskelig når du er så vakker,» smilte han, og blunket lurt til meg. Han la armene sine betryggende rundt meg, og strøk meg opp og ned. Jeg lot hodet mitt hvile på hans skulder. Jeg kunne lukte den herlige lukten hans, og jeg så rett opp i de nydelige og og grønne øynene. Men noe av det som vant når det gjaldt hele han, var det det lekende og fantastiske smilet. Jeg smilte lurt til han og blunket, og jeg klarte ikke ignorere å legge merke til ansiktet hans. Utrolig forvirret. Jeg kysset han fort på leppene, før jeg fant fram vannflasken jeg hadde gjemt bak ryggen. Jeg presset den inn, så alt vannet rant nedover kroppen hans, og hans vite T-skjorte ble helt gjennomsiktig. Og akkurat der var det umulig og ikke stirre. Du ville skjønt det om du var meg. "Din lille," skrek han og tok truende noen skritt mot meg. Jeg fniste bare og hev flaska ned i sanden. Han flyttet blikket sitt opp mot meg, og så meg rett inn i øynene. «Du stirret,» smilte han og blunket. Jeg nikket stivt, uten å ta vekk blikket. Tilslutt fikk jeg tvunget meg selv til å gjøre det. «Er det så rart da. Når du er så sexy,» blunket jeg. Han fnøs, før ansiktet han bredte seg utover i et stort glis, og han kom gående mot meg. Han tok armene sine på midjen min og løftet meg opp. Flere runder svingte vi. Og så så vi hverandre dypt inn i øynene en lang stund, før leppene våre møttes i et lidenskapelig kyss.


Jeg tråkket for oppi skoene, og tok med meg en brødskive i hånden. Deretter løp jeg ut døra, slang den igjen og vred om låsen. Som vanlig var jeg sen til skolen. Jeg løp alt jeg orket, mens svetten rant. Da jeg stod utenfor hele skolen, grep jeg fort tak i dørhåndtaket og gikk inn. Men i det jeg stod forandøra til klasserommet stoppet jeg opp. Der inne befant Harry seg og hadde undervisningen med de andre. Alt ville bare bli kleint når jeg gikk inn. I hele to måneder hadde jeg holdt ut, med Harry som lærer, og tanken på at jeg måtte holde ut i nesten to år til skremte meg. Jeg fikk tatt til meg litt mot, og så presset jeg ned dørhåndtaket og gikk inn. Fort enset jeg Harry et blikk, men så gikk jeg rett bort til pulten min. «Du er sen mrs. Standly,» sa han og så i retning av meg. Jeg unngikk og møte blikket hans. Det var ikke typisk av Harry og være den strenge typen. Han var født til å være en søt og silkemyk type. Det var det han hadde vært den sommeren. Det var kun litt over to måneder siden vi hadde vår beste sommer sammen. «Sorry, jeg forsov meg,» mumlet jeg mellom sammenbitte tenner, mens jeg gravde i sekken etter skolebøkene. Det var musikk vi hadde nå, så det var ikke noe vanskelig. Jeg trengte bare et hefte. Og ettersom jeg hadde tilbrakt en hel sommer med Harry, visste jeg, bedre enn noen annen, om hans sangkunnskaper. Han var virkelig et talent. Han burde satt stemmen sin på listen oppover til en god karriere, ikke lærerkunnskapene sine. Om han hadde vært sanger kunne jo vi vært sammen. Uten og engste oss for alle problemene. «Dette er tredje gang du er sen denne uka mrs. Standly. Jeg tror vi to skal ta en prat etter på,» sa han. Jeg bet meg i leppa og nikket stivt. Så fortsatte han med undervisningen. Vi skulle skrive et eget stykke. Et musikkstykke. Og det gledet jeg meg faktisk litt til. For om det var et fag jeg likte så var det musikk, og det var på grunn av at jeg elsket alle sanger. Jeg elsket den måten å uttrykke følelser, meninger og tanker på. Få ut alt man noensinne hadde tenkt på, og det trengte ikke vare lenge i det hele tatt heller. Problemet var bare at ikke alle forstod hva man mente, de ville aldri forstå dem. Kun folk som kjente deg, som ikke kun kjente utsida av deg, men også din indre sjel ville skjønne det som stod i det teksten. Følelsene dine. En sånn person som han. Han var smart nok til å skjønne det.

 

Da det ringte ut, kom først Lizzie bort til meg, og fniste. «Hva er det mellom deg og Mr. Styles a?» spurte hun, og kvelte en liten latter. «Ikke noe,» mumlet jeg. «Det er vell noe. Har det skjedd noe mellom dere to? Men du kan ikke nekte for det. Han er utrolig kjekk da. Så kjekke menn burde ikke fått lov til å være lærere. Si fra hvordan samtalen gikk når dere er ferdige da,» sa hun og klappet meg på skulderen. Hun smilte stort til meg, før hun gikk ut døra etter de andre. Hun slang igjen døra etter seg, og så var det bare meg og Harry igjen i rommet. Lizzie var bestevenninna mi. Hun var utrolig søt, og snill mot alle. Alle likte henne. Hun var skoleflink og hadde gode kunnskaper når det gjaldt dansing. Det eneste minuset ved henne var at hun kunne bli litt klengete av og til, men ellers var hun topp. Jeg flyttet oppmerksomheten min mot Harry. Han satt på kateteret og smilte til meg, i det jeg kom gående mot meg. «Hei,» sa han raskt. Stillheten var så klein at jeg ikke klarer å beskrive det. «Hei,» mumlet jeg, og satt meg ned på den første pulten, og prøvde og ikke vise noe interesse «Har du hatt det fint så langt i år da Mad?» spurte han. Jeg lente meg litt inn mot han, men akkurat da ringte det inn. «Ikke bruk navnet mitt. Og om du absolutt skal si det en gang; så bruk Madison,» snerret jeg, og sendte han et gjennomskuende blikk. 

Mer? 2 kommentarer! Klarer dere det, så kanskje, kanskje, kanskje det kommer en ny del i kveld, hvis ikke blir det i morgen, eller når det klarer 2 kommentarer. Er ikke så vanskelig, hahah.

-Maria





The Reasons Why del 45

JEG BEKLAGER SÅ UTROLIG MYE! Jeg vet jeg lovet et nytt innlegg for lenge siden, og jeg prøvde virkelig, men inspirasjonen kommer bare ikke! :(


"Jake, vi har et problem." sa han seriøst. "Faen da! Kan jeg ikke bare få et fuckings øyeblikk?!" skrek han sint før han gikk ut. Jeg falt sammen ganske fort og begynte å hulke høyt. Døra gikk opp igjen og slapp fra meg et lite skrik. "Alex!" hvisket et kjent stemme før jeg kjente et par armer rundt meg. "L-Liam?" spurte jeg med en redd liten stemme. "Jeg har savnet deg!" hvisket han inn i øret mitt og klemte meg litt hardere. Det gjorde egentlig vondt, men jeg sa ingenting, for jeg hadde savnet helt sykt!


"La oss stikke." hvisket han og hjalp meg opp. Han så at det kom til å ta for lang tid, så han løftet meg opp og begynte å gå. Jeg gravde neglene inn i ryggen hans i smerte og presset sammen øynene. Jeg prøvde å puste normalt og ikke så skjelvent og hakkete. Han satte meg inn i bilen. Vi ble sittende litt til de andre guttene kom og satte seg inn. Harry begynte å kjøre. Liam så på skadene mine. "Jeg skal faen meg drepe han." sa han gjennom sammenbitte tenner. Jeg strøk han forsiktig over kinnet for å roe han ned. "Det går bra nå Liam..." sa jeg så rolig jeg kunne. "Bra?! Se hva han har gjort med deg!" sa han sint.  "Jeg vet, men det betyr ikke at du må gjøre noe mot han. Vi kan anmelde han til politiet?" foreslo jeg. Han fnøs og og så bort. "Vi driver ikke med politi." sa han lavt. Jeg så ut av vinduet. "Gjør det veldig vondt?" spurte han lavt. "Ja." svarte jeg kort. Uansett hvor vondt det gjorde viste jeg ingen følelser i fjeset. Jeg så bare tomt ut av vinduet. "Jeg beklager at jeg ikke greide å hjelpe deg tidligere..." sa han lavt uten å se på meg. "Det var ikke din feil." sa jeg mykt. "Jo, jeg er grunnen til at han tok deg i det hele tatt." sa han og dro hånda gjennom håret. "Ikke skyld på deg selv." sa jeg alvorlig til han. "Du kunne ikke ha gjort noe med det." la jeg til før jeg så ut av vinduet igjen. Det gjorde vondt overalt. I hodet, i kroppen, i hjertet... Resten av veien var alle stille. Jeg orket ikke å gjøre noe. Jeg trengte å hvile. Mye. Selv om det ikke var en bra opplevelse tror jeg ikke at jeg ble så veldig psykisk skadet av det. Trenger liksom ikke psykolog heller. Harry stoppet utenfor sykehuset. "Hva skal vi her?" spurte jeg. "Du skal bli sjekka." sa Liam før han gikk ut av bilen. Sjekka? Han åpnet døra og hjalp meg ut. "Var det noen andre jenter der?" spurte jeg lavt og skjelvende. "Jeg vet ikke..." sa Liam. "Hva om det var det?" spurte jeg og så på han. "Vi kan ikke bare la dem bli.." sa jeg. "Vi vet ikke en gang om det var noen andre der." sa Liam. "Vær så snill Liam.." ba jeg med tårer i øynene.

Liam's POV:

Faen... Hvordan greier hun det? Å påvirke meg på den måten? "Greit." sukket jeg. "Niall, ta henne med inn." beordret jeg. "Dere andre blir med meg." sa jeg og satte meg inn i bilen igjen. Jeg startet å kjøre når de andre hadde satt seg inn. "Vi sjekker kjapt, og om det ikke er noen andre stikker vi med en gang." sa Louis. Ikke faen, jeg skal ta en prat med Jake. Han skal få svi for hva han gjorde mot henne. 

Karma!

"Liam, ikke gjør noe dumt." sa Zayn strengt når vi nesten var ved stedet. Jeg svarte ikke. Hvem faen er han til å si hva jeg skal og ikke skal gjøre liksom?! Jeg stoppet bilen litt lenger unna. Vi kunne ikke risikere at de hørte bilen. Vi gikk ut og begynte å gå mot huset. "Zayn og Harry går opp, Louis blir med meg." sa jeg. Vi gikk stille inn og passet hele tide på at ingen var i nærheten. Harry og Zayn gikk opp. "Ta den delen." sa jeg lavt til Lou før jeg begynte å gå den andre veien. Jeg hørte noe bak meg og stoppet brått.

Alex's POV

Jeg lå i senga på sykehuset og så opp i taket. De hadde lagt meg inn, og Niall hadde funnet på en unskyldning om hvorfor jeg var skadet. Jeg håper ikke guttene blir skadet... Jeg hadde ikke greid å tilgi meg selv om de hadde blitt skadet hardt på grunn av noe jeg fikk dem til å gjøre... Men jeg trenger det vel heller ikke med tanke på hva som skal skje. Jeg vet det er utrolig slemt av meg å få han til å bry seg om meg bare for å forlate han, og i starten syntes jeg at han fortjente det, men jeg har begynt å bli litt glad i han... Faen heller, jeg har blitt mer enn bare litt glad i han... Dette var en stor feil, det å blande Liam og de andre guttene, men samtidig angrer jeg ikke på det... Jeg burde ikke gjøre dette mot dem, men jeg er ikke et bra menneske, så hvorfor skulle jeg bry meg? Fordi jeg ikke vil såre dem, det er derfor...

Endlessly (Janina) • IRC-Galleria

Jeg sukket og lukket igjen øynene. Jeg hørte at det begynte å pøsregne utenfor. Lyden av regn pleide å roe meg ned, men ikke denne gangen... Det hadde ikke den beroligende lyden den vanligvis hadde... Jeg hørte noen lyder ute i gangen før det kom et høyt brak utenifra. Torden. Litt etter slo lysene seg av og på. Og så av. Og denne gangen kom de ikke på igjen.

JEG ER SERIØST SÅ LEI MEG! Dere aner ikke hvor lenge jeg sto fast på dette ene innlegget! D:
Hvordan tror dere det går?
Mer? 





SORRY!

JEG ER SÅ SUR PÅ MEG SELV AKKURAT NÅ! DET ER LIKSOM ÅR OG DAG SIDEN JEG POSTET NOE SIST, OG JEG BEKLAGER HELT SYKT!! Jeg skal virkelig prøve å forbedre meg! Jeg skal prøve å skrive ny del imorgen, så hvilken vil dere ha ny del på først? :3 jeg beklager helt utrolig altså! Jeg føler meg helt sykt skyldig, noe jeg burde! :'(





LOVED YOU FIRST - DEL 12

 

''Du må slippe meg, Louis. NÅ!'' ropte jeg. Jeg kjente nervøsiteten bygge seg opp i meg. Hvorfor kunne ikke Louis bare slippe? Jeg prøvde å vri meg unna, men han holdt hardt fast. ''Kate... Hva er det? Skal jeg bli med deg et sted eller -'' begynte han, men jeg avbrøyt han. ''LOUIS! SLIPP'' ropte jeg, men min hulkende og tårevåte stemme sviktet, og forsvant.

 

 

 

Del 12:

 

 

 

Jeg klarte til slutt å vri meg unna grepet til Louis, og jeg var ikke sen om å slenge opp døra. ''KATE'' hørte jeg både Louis og Harry bak meg. Jeg ignorerte det. Jeg visset egentlig ikke selv hva det var som foregikk. Alt var et eneste stort rot. Tankene mine surret rundt som en haug med bier inne i hodte mitt. Bena mine løp så fort de kunne nedover gata. Jeg visste hvor flyplassen lå. Jeg hadde funnet veien når jeg kom. Jeg hadde faktikst veldig god stedssans, noe som kunne komme til godt nytte i sånne situasjoner som denne. Jeg kunne høre en svak bilmotor bak meg, og jeg visste det var Louis. Han ville bare det beste for meg, det visste jeg. Men akkurat nå hadde det beste bare vært å dra alene. Alene hjem til Lucy. Like etter kjørte en bil opp siden av meg. Nå var det ingen utvei. Det var Louis. Og ikke nok med det. Harry satt ved siden av. Jeg økte farten et hakk mere, og spurtet alt jeg kunne. Jeg roket ikke sitte å prate med Louis og Harry om dette. Det var meningen at de ikke skulle vite noe. Hvis det i dte hele tatt var noen jeg skulle snakke med om dette, så var det en av de andre gutta. Selv om jeg ikke kjente de så godt, så hadd ejeg haller fortalt hele driten til de. Men det kunne jeg mest sannsynlig ikke. Det gikk kaldt nedover ryggen min, når jeg så at Louis tok ned bilvinduet. ''Kate...'' sa han. ''Jeg vet du ikke vil snakke med meg, men jeg kan godt kjøre deg'' sa han og sukket. Det kunne faktikst være dte beste. At han kjørte meg til flyplassen. Det kunne faktikst spare mye tid, om jeg skulle rekke det første flyet. Da sparer jeg både pusten min, og sikkert 10 minutter hvertfall. Det kunne være smart. ''Ja, okei da'' sukket jeg, og stoppet opp. Louis ble sittende og se meg inn i øynene, og det var tydelig at han var betatt av de. Jeg sukket, jeg begynte faktikst å bli litt irritert her. ''Kjør da'' sa jeg, så fort jeg hadde kommet inn i bilen da. Han kom til sin egen verden, og begynte å kjøre. ''Hvor er det du egentlig skal?'' spurte han. ''Hjem. Bar kjør meg til flyplassen, okei?'' sa jeg, og begynte å bli litt stresset. Det var sikkert bare 20 minutter til flyet gikk. Jeg hadde ikke med meg noe bagasje eller noe sånt, så det trengte jeg hvertfall ikke tenke på. ''Hvorfor skal du hjem? Du har bare vært her noen dager jo'' sa Harry, og snudde seg rundt. Han satt i forsetet, sammen med Louis. ''Bare kjør'' sukket jeg. ''Du får ikke dra alene. Jeg blir med'' sa Harry, og smilte til meg. Hjertet mitt hoppet over et slag, og ble bare sittende å stirre. Nei. NEI, Harry var den jeg minst ville skulle bli med.

Vi hadde kommet fram til flyplassen, og jeg fortet meg inn til flyterminalen. Harry var raskere enn meg, og bestilte billetter til 3 stykker. Meg, Louis og han. Flott, ingen utvei. Vi begynte å gå. Nå hadde vi ganske god tid. Det var 10 minutter til flyet gikk, og jeg kunne sitte å vente i de minuttene. Allikavel var jeg utrolig stresset. Hva om jeg var for sen. Tiden gikk utrolig sakte, og når vi endelig skulle begynne å gå på flyet, var dte jo selvfølgelig tusenvis av folk som også skulle på. Og ikke nok med det. De hadde tydeligvis lagt merke til Harry Styles, og Louis Tomlinson, for straks kom det en gjeng med fans mot oss. Harry og Louis prøvd så godt de kunne og avvise dem, men det var ikke lett. Jeg begynte å gå på flyet alene. Det kom til å ta evigheter før vi var framme, ig jeg kom til å ha Lucy i tankene hele tida. Hva hadde egentlig skjedd. Det virket som Harry og Louis først nå hadde lagt merke til at jeg var borte, for de kom haltende etter meg. ''Skulle ønske vi kunne ha litt privatliv av og til,'' sa Harry, andpusten. Jeg nikket bare. Jeg satte meg ned på plassen min. Harry satt ved siden av meg, og Louis siden av han igjen.

 

Flyturen tok utrolig lang tid, og det var ikke akkurat det jeg trengte nå. Jeg satt jo ved vinduet, og ble derfor sittende å se ut av vinduet hele turen. Når vi endelig ble framme, rev jeg opp døra og løp ut av flyet. Harry og Louis kom etter meg. Jeg bodde ca. 2 km unna her, men flaks for meg at sykehuset lå enda nærmere flyplassen. For jeg måtte virkelig se min lille engel nå. Jeg løp alt jeg orket. Jeg hadde jo blitt veket av Harry rundt 12 i natt, og nå begynte det endelig å bli lysere ettersom det var vinet, og det var mørkt ganske lenge. Jeg stoppet utenfor sykehuset, og pustet tungt. Jeg måtte inn dit nå. Harry og Louis kom bak meg, og til min overraskelse, var de dobbelt så andpusten som meg. ''Noen som har dårlig kondis'' sa jeg, ganske surt, før jeg gikk inn. Jeg hadde jo faktikst ventet litt på dem. ''Hva er det som-'' hørte jeg Harry begynne bak meg. ''Lucy Gray'' spurte jeg dama, som sto bak disken. Hun pekte bortover en korridor. ''Rom 369'' smilte hun. Jeg begynte straks å gå fort mot den. ''Gray?'' spurte Harry. Jeg nikket bare. Han kom straks til å finne det ut uansett. ''Heter ikke du det da?'' spurte han, og kom opp siden av meg. Jeg sukket, og nikket. Han virket ganske forvirret der han sto. Og det var ikke alt heller. ''Har du barn?'' spurte han. Louis kom også opp siden av oss. Harry virket ikke så veldig sur, noe jeg var lettet over. Men jeg visste han kom til å ta det værre. ''Kan vi ta dette etterpå, Harry? Jeg må til henne, nå -'' sa jeg. Harry nikket bare stumt. Jeg stoppet ved rom nummert som Lucy var i. Jeg trakk pusten dypt, og gikk inn i rommet. Mamma satt der også. ''Harry'' sa han overrasket å flyttet blikket mot Harry. ''Vet du -'' begynte henne, men jeg ristet bare på hodet. Hun tidde, og begynte å fokusere på lille Lucy. ''Hvordan går det med henne?'' spurte jeg, og jeg kjente øynene fylle seg opp med tårer. ''Hun har ikke åpnet øyna enda. Hun er i koma. Men hun vil mest sannsynlig overleve -'' sa mamma. Puuh. Jeg pustet lettet ut, hvertfall et problem løst. Min lille prinsesse ville overleve. Jeg satt meg på en stol, og klarte ikke tenke på noe annet enn Lucy. ''Lenge siden Mrs. Gray'' smilte Harry, og han begynte straks og prate med mamma. Mamma heter også Gray til etternavn. Jeg hadde egentlig pappa sitt etternavn, Sam. Men etter han forlot oss, byttet jeg til mammas.

 

Jeg hadde sittet ved siden av Lucy i flere timer nå. Harry, Louis og mamma hadde gått en tur til kaffeterian, men jeg nektet å gå fra Lucy. Jeg kunne se øynene hennes så vidt åpne seg. Og jeg ble straks mere oppmerksom. Våknet hun? Jeg ble sittende å stirre på henne, helt til jeg hørte den lyse og nydelige stemmen hennes. ''Mamma?'' hostet hun, og så bedende på meg. ''Ja, vennen'' smilte jeg mot henne. Min lille engel hadde endelig våknet. Jeg hørte Harry og Louis komme opp gangen. ''Hvem er egentlig faren?'' spurte Harry i det han åpnet døra. Jeg så på Harry, og så på Lucy og tilbake på Harry igjen. ''Har hun våknet?'' spurte han og satt seg ned han og. Han tokk en drikk av en kaffe han hadde kjøpt, og smilte til meg. Jeg nikket bare. Jeg måtte si det. Jeg fortalte det vel til dere? Jeg og Harry holdt på en liten stund. Vi gjorde liksom mere en det også. Det var nødvendig at jeg bare fikk det overstått. Det beste hadde nok vært om jeg hadde fortalt det med en gang, men det klarte jeg bare ikke. Han er jo en av verdens mest kjente gutter. Dette ville kanskje ødlegge hele karrieren hans. Men jeg måtte si det. ''Harry... Du er faren -''

Sånn. Beklager sen del, men jeg har feiret litt bursdag i dag også. Delen kom hvertfall. Nå er jeg tilbake for fullt. Men jeg tror nok jeg mest sannsynlig vil poste annenhver dag sidne det liksom bli så mye. Men håper dte går fint?





Sorry!

Jeg beklager at det ikke har vært noe blogging på torsdag, fredag og i går. Men det er en enkel forklaring: Jeg hadde bursdag på fredag. Jeg hadde det travelt på torsdag, med bursdag og i tillegg måtte jeg jobbe med en skole-presentasjon jeg skal ha. Og i går feira jeg bursdag med familien. Men da kan jeg trøste dere med at jeg skriver på en del nå!:) JIPPI! Neida, men lager en ganske lang del, så er vi skuls?

-Maria-gjesteblogger





LOVED YOU FIRST - DEL 11 (MARATON)

 

Vis du velger Eleanor, bare si det nå. Jeg bor hos Harry uansett'' sa jeg og sukket. Jeg prøvde å virke litt positiv, men det var ikke lett. ''Selvfølgelig velger jeg deg, Kate. Men Eleanor kommer ikke til å gi seg'' sa han. Jeg trakk på skuldrene. ''Du er nødt å si at det faktikst er over nå, Louis. Du kan ikke la henne bestemme over deg. Jeg vil alltid være her for deg, uansett hva''

Del 11

Han smilte tilbake til meg, og nikket. Som den snille gutten han var, visste jeg at han ikke likte å såre noen. Og det kom ikke til å bli lett med Eleanor. ''Kom. Vi går tilbake'' sa jeg, og rakte han en hånd. Jeg hjalp han opp av benken, og dro han med meg. Vi ble gående hånd i hånd på vei hjem. Det var bekmørkt ute, og ingen mennesker eller lyd å høre. Kun vind og noe fuglekvitter. Eller var det helt stille, selv om jeg kunne høre Louis sin pust ved siden av meg. Det var kanskje ikke så rart at det var så mørkt, jeg er temmelig sikker på at klokka er godt over midnatt. Men jeg følte meg trygg, når jeg gikk med Louis. Hans varme pust mot nakken min, hans harde grep rundt hånda mi. Hadde jeg vært alene, hadde jeg sikkert gått å kikket rundt meg hele tida. Men jeg følte meg tryggere enn tryggest når jeg gikk emd Louis. Det var så behagelig.

Louis åpnet døra for meg, og gikk inn. Jeg hang av meg jakka, og tråkket ut av skoene. Jeg fulgte etter Louis inn i leiligheten, og dumpet ned i senga. ''Greit om jeg sover her i natt?'' spurte jeg, og så med dådyrøyne på Louis. Han flirte, og nikket. Han la forsiktig et teppe over meg, og satt seg ved enden av sofaen. ''Har ikke Harry og de kommet enda?'' spurte jeg. Louis trakk på skulderene, og så på klokka. ''10 over halv tre'' sa han. Jeg nikket. Jeg hadde rett, klokka var ganske mye. ''Neida, jeg er hjemme'' hørte vi en stemme fra ovenpå. Harry var hjemme, hans stemme kunne også det med å berolige meg. Louis stemme, Harrys stemme... Og antageligvis en til. Nei, jeg klarer ikke si det nå. Jeg var fast bestemt på å si det under denne turen, men jeg måtte vente litt. Det ville ødlegge alt om jeg sa det nå. ''Kom og join oss'' ropte Louis tilbake, og Harry kom straks subbende ned trappa. Håret hans sto til alle kanter, og han hadde kun på seg bokser. Jeg merket først nå hvor mange tatoveringer han egentlig hadde. ''Heey'' sa han, og satte seg ned og. Han kysset meg svakt på kinnet, og smilte. Og, som jeg elsket disse to personene! ''Hva skjer?'' spurte han. Jeg vekslet et kjappt blikk med Louis, og trakk på skuldrene. ''Jeg mener... Siden dere ikke er hjemme før nå'' sa han, og smilte. ''Åja, vi bare gikk ut en tur. Møtte noen fans, Louis tok bilder med de... Ikke neo mere'' sa jeg og trakk på skuldrene. Harry så på meg, så på Louis og tilbake på meg. ''Dere har ikke liksom... Du vet'' sa han, ertende. ''HARRY!'' sa jeg, og hev en pute på han. Han brøt ut i latterkrampe, og det så veldig ut som han koste seg der han satt. ''Det kunne jo hende'' sa han og trakk på skuldrene. Jeg stirret hardt på han, men brøt ut i latterkrampe jeg og. Det samme gjorde Louis. Det må ha sett veldig rart ut. Her sitter verdensberømte Louis Tomlinson og Harry Styles, med en helt vanlig jente, og de har helt latterkrampe alle tre. Og det verste var antageligvis at ingen av oss visste hva vi lo av. 

Jeg våknet tidlig av noe rabalder ovenfra. Harry kom subbende ned fra trappa, med en telefon i hånda. Min telefon. Jeg satt meg fort opp, og holdt blikket festet på mobilden. Hva skulle Harry med min telefon? Bare si at det ikke var fra mamma. Harry kom bort og holdt telefonen. Han virket ikke strang eller noe sånt, men ga den bare rett til meg. ''Hva er det?'' spurte jeg, og så på han. ''Nei, mobilen din har ringt i hele natt. Jeg måtte gå å skru den av, og merket denne meldingen fra moren din. Det må være litt alvorlig, siden hun har mast sånn'' sa han, og rakte meg den. Jeg tok den fort i mot, og leste gjennom meldingen: *RING MEG NÅ! Det gjelder Lucy. FORT! -Mamma!* sto det på den. Nei, dette kunne ikke være bra. Jeg tastet nummeret til mamma fort, og løp opp på rommet mitt. Jeg låste. Sekundene ble til minutter. Det virket hvertfall sånn. Jeg hørte flere PIP i andre enden, før jeg hørte mamma sin hese stemme. ''Mamma... Hva er det som har skjedd?'' spurte jeg, og stresset rundt. Det kunne ikke ha skjedd noe med Lucy, det gikk bare ikke. ''Vi fant Lucy på rommet sitt i natt. Hun pustet ikke'' svarte den hese stemmen til mamma. Nei! Jeg elsker Lucy over alt, det kan ikke ha skjedd henne noe. Jeg klarte ikke å svare, og kjente bare tårene fosse ned over ansiktet mitt. ''Vennen... Hun er på sykehuset nå, det kan hende -'' svarte mamma. Ikke en gang den stemmen kunne få meg til å slappe av nå. Jeg slapp telefonen ned i gulvet, og datt automatisk ned i senga mi. Tårene fosset nedover kinnene mine. Jeg måtte tilbake til mamma og Lucy. NÅ! Jeg tok med telefonen, og vred om på dørhåndtaket. Bena mine spurtet ned trappa, og tråkket i noen sto. Jeg slang en jakke over meg, og skulle til å løpe ut av huset, da noen grep meg rundt hånda. Louis. Harry sto like bak han også. ''Hva er det som skjer, Kate?'' spurte Louis, og så på meg. Tårene fortsatte og trille nedover kinnene mine. ''Du må slippe meg, Louis. NÅ!'' ropte jeg. Jeg kjente nervøsiteten bygge seg opp i meg. Hvorfor kunne ikke Louis bare slippe? Jeg prøvde å vri meg unna, men han holdt hardt fast. ''Kate... Hva er det? Skal jeg bli med deg et sted eller -'' begynte han, men jeg avbrøyt han. ''LOUIS! SLIPP'' ropte jeg, men min hulkende og tårevåte stemme sviktet, og forsvant.

MER? KOMMENTER! Hvem er egentlig denne Lucy? Hvorfor er Kate så inderlig glad i henne? Og når Harry, Louis og de andre guttene finner det ut. Hva tror dere skjer? Bare kommenter!





LOVED YOU FIRST - DEL 10 (MARATON)

 

Jeg lente meg tilbake, og leppene hans traff mine i et helt fantastisk kyss. Det varte ikke altfor lenge, men det var likevl som det første kysset vi hadde hatt. Leppene hans smakte som jorbær, og hele han duftet roser. Jeg smilte inne i kysset. Dette var herlig!

Del 10

Jeg ble revet ut fra drømmeland, i det en hel haug med hylende fans kom mot oss. Flott! Når jeg har en perfekt stund alene med Louis, må alltid fansen komme å ødlegge. Jeg trakk meg fort fra Louis, og satte meg litt unna han. Han smilte unnskydlene til meg, før han reiste seg. Vi begge syntes nok det var dumt å kmme ut med forholdet vårt til media nå, hvertfall når det var litt opp og ned. Jeg ble sittende og se på Louis, som tok bilder med noen fans. Jeg skjønner ikke at han orker dette her hele tida, men det virker som alle guttene trives ganske godt i rampelyset. Noe som er gasnke bra, vi vil jo ikke at One Direction skal splittes av for mye press, vil vi vell?

''Hvem er du?'' hørte jeg en stemme. Jeg så opp, og så rett i øynene til en jente, som så ut som var rundt 12 år. ''Jeg? Ingen spessiel-'' begynte jeg, og smilte svakt. ''Ikke lat som. Jeg så deg med Louis. Er du kjæresten hans?'' spurte hun, ganske ivrig. Jeg svelget, og smilte svakt til henne. ''Bare si det, jeg lover og ikke si det videre'' sa hun, og smilte bredt. ''Ja, okej da. Jeg er vel det'' sa jeg, og fniste. Hun var faktikst ganske hyggelig, hun var ikke overlegen, sånn som alle andre av fansen dems jeg hadde møtt hadde vært. ''Kan jeg få et bilde?'' spurte hun ivrig, og hoppet nesten opp og ned der hun sto. ''Hvorfor ikke?'' smilte jeg, og reiste meg opp. Jeg stelte meg opp siden av henne, og smilte. Jeg var ikke vandt til å ta bilder med fremmede folk, men det ble nok litt sånn om jeg og Louis gikk ut om forholdet vårt til media. ''Hva heter du?'' spurte hun, etter hun hadde knipset bildet. ''Kate'' smilte jeg. ''Kate -'' sa hun, og tygde litt på ordet. Som om hun skulle ha hørt det før, men visste bare ikke hvor. ''KATE?'' ropte hun nesten. ''Det er du som er barndomsvennen til Harry. Du er overalt på media. Er det greit for han at du dater Louis?'' sa hun og nå hoppet hun bokstavelig talt opp og ned. Jeg rødmet. ''Er jeg på media?'' sa jeg, og smilte svakt. Hun nikket. ''Og ja, det er greit for Harry'' fortet jeg og legge til. Hun smilte bredt. ''Du tror ikke Harry liker deg på den måten da? Jeg har sett måten han har sett på deg når dere har vært på bilder'' sa hun, og så på meg. Jeg så sjokkert på henne, jeg hadde aldri trodd Harry skulle ha følelser for meg. MEG! Han er barndomsvennen min, jeg hadde ikke lagt merke til det, men alle andre kunne jo ha gjort det. ''Ehh... Nei, jeg tror ikke det-'' sa jeg, og smilte svakt. Jeg kjente rosafargen spre seg utover kinnene mine. Jeg rødmet. Hun smilte svakt, før hun forsvant bort til alle de andre jentene. Jeg snuddde meg rundt og satt meg ned på benken. Hva annet skulle jeg gjøre? For å være helt ærlig, så ble jeg litt sjalu. Jeg vet jeg ikke har noen rett til å være det, siden jeg faktikst skal tilbringe 4 uker med alle guttene fra One Direction. Og jeg vil få en hel haug av alene tid med Louis. Men allikavel så var det så rart og se han gå rundt å ta bilder med tusenvis av fans. Jeg føler meg bare helt dum, som sitter her. Jeg fant fram telefonene min og begynte å bla gjennom både twittern min og Instagram. Det var ikke noe spennende der heller.

Etter å ha sittet en stund, kjente jeg to armer som snek seg rundt midjen min. Jeg snudde meg fort rundt, og så rett opp i øynene til Louis. Han gliste, og satt seg ned ved siden av meg. ''Hva skjer?'' spurte han, og så på meg. ''Ingenting'' sa jeg, og smilte svakt. ''Er du deppa?'' spurte han på nytt, og hoppet et hakk nærmere meg. Jeg trakk på skuldrene og så bort. Hvorfor måtte jeg rødme akkurat nå? Han kom til å legge merke til det, og begynne å le. Jeg følte meg helt idiot, som får tilbrge 4 uker med Louis og resten av guttene fra One Direction, men allikavel blir jeg sjenert når han knipser noen bilder med noen random fans. Han tok fingeren sin under haka mi, og dro ansiktet sitt mot han. Og vips ? der så jeg rett i øynene til en gutt jeg helst ikke ville se i nå. ''Er det noe? Dø rødmer- '' sa han. Jeg visste det, han kom til å ta opp akkurat det. ''Neida'' sa jeg, og smilte svakt. Jeg trakk lett på skuldrene. ''Duh... Kate, jeg skal si hva det er med meg, om du sier -'' begynte han, og så alvorlig på meg. Det var tydelig at den minste ting som skjedde med meg var livsviktig for han. Han var serriøst den perfekte kjærsten! ''Okej'' sa jeg, og trakk litt på smilebåndet. ''Du først'' sa han og smilte. Det hadde jeg ikke noe å si i mot. Jeg skulle bare si at jeg var sjalu på alle fansene hans. Han kom sikkert til å komme med ''bestemor døde i går'' eller ''Jeg har funnet en annen dame'' eller et eller annet sånt. Det var best og bare vite det. ''Okej, ikke le nå -'' sa jeg, men klarte ikke lavære å fnise. I det jeg fniste, kom hans vakre smilehull også fram ''Nei da'' sa han, og ristet på hodet. ''Ehm... Du vet når du tok bilder med alle de fansene, jeg tror jeg ble litt sjalu -'' sa jeg, og så ned på tærne mine. Det gikk ikke lang tid, før Louis brøt sammen i latterkrampe. Jeg så alvorlig opp på han, og han stoppet med en gang. ''Du mente det -'' sa han, og prøvde og bortforklare seg. Jeg nikket svakt, og kjente at jeg rødmet på nytt. ''Kate... Jeg skal tilbringe 4 uker med deg, og jeg vil over hode ikke sløse bort tiden. Jeg trenge rikke ta bilder med fans, om du vil jeg skal tilbringe tid med deg'' sa han, og smilte varmt til meg. Jeg fniste. Den gutten var serriøst helt herlig. ''Joda... det er bare jeg som er dum, Louis. Du kan ta så mange bilder med fans som du vil'' sa jeg. Han smilte, og før jeg visste ord av det, ble leppene hans presset hardt mot mine. Jeg trakk meg fra han, og så på han. ''Nå er det din tur'' sa jeg, og smilte. Smilet hans ble svakere, og han sukket. Jeg kunne høre at han svelget, men han holdt blikket sitt på meg. ''Uhm-'' begynte han. Jeg holdt blikket mitt festet på hans. Det var nesten vanskelig å konsentrere seg når jeg satt og så inn i øynene hans. ''Har du fulgt med på oss helt siden vi startet?'' spurte han, litt usikker. Jeg hevet et øyenbryn. Hva hadde dette med saken å gjøre? ''Ja'' sa jeg til slutt. Jeg ble ganske forviret der jeg satt. ''Har du fulgt med på...?'' sa han. ''Kjærestene våre også?'' Han så ned på tærne sine. ''Ja, Louis'' sa jeg. ''Har du fortsatt følelser for Eleanor?'' spurte jeg, og kjente jeg ble litt nervøs for svaret der jeg satt. Jeg visste at det kun var en måned siden bruddet mellom Eleanor og Louis. ''Umm... Kate, selvfølgelig ikke. Vis du ikke har fått med deg det, så har jeg store følelser for deg nå'' sa han, og gliste litt. Jeg klarte ikke lavære å smile jeg heller. Den gutten der kunne virkelig smitte over på humøret uansett. ''Hun er tilbake i London nå -'' sa han, og sukket. ''Og... Hun vil antageligvis ha meg tilbake. Du vet at det var henne som gjorde det slutt -'' sa han. ''Ja. Du velger den du vil, Louis. Vis du velger Eleanor, bare si det nå. Jeg bor hos Harry uansett'' sa jeg og sukket. Jeg prøvde å virke litt positiv, men det var ikke lett. ''Selvfølgelig velger jeg deg, Kate. Men Eleanor kommer ikke til å gi seg'' sa han. Jeg trakk på skuldrene. ''Du er nødt å si at det faktikst er over nå, Louis. Du kan ikke la henne bestemme over deg. Jeg vil alltid være her for deg, uansett hva''

MER? KOMMENTER! 4 KOMMENTARER FOR NY DEL!





LOVED YOU FIRST - DEL 9 (MARATON)

 

Jeg hadde lagt merke til måten han hadde sett på henne, det var henne han ville ha. Og jeg måtte ikke la det skje, hvertfall ikke hvis jeg ikke ville miste Harry. For det vil jeg ikke, Harry er, og har alltid vært den eneste jeg har stolt på. ''Vil du dra tilbake?'' hvisket Louis på nytt i øret mitt. Den myke og fine stemmen, fløy rundt i hjernen min. Den stemmen var herlig. Jeg nikket bare svakt, og fulgte etter Louis. 

Del 9: 

Jeg gikk siden av Louis, men skottet bort på han flere ganger. Han virket helt i sin egen verden der han gikk, men han var like kjekk som alltid. ''Er det noe?'' spurte jeg til slutt, for å ha noe å snakke om. Det virket bare utrolig kleint vis vi skal gå siden av hverandre uten å si noe. Han snudde hodet sitt mot meg, og sukket. Han ristet svakt på hode, men jeg kunne på langt hold se at det var noe. ''Du vet du kan snakke med meg, om du -'' begynte jeg, men jeg ble avbrutt. ''Det er ikke noe, Kate'' sa han, og økte tempoet et hakk. Jeg fulgte motvillig etter han. ''Louis -'' Han snudde seg mot meg. ''Bare glem det, kom'' sa han, og tok hånda mi. Når vi var ute av festlokalet, tok han hånda mi, og flettet den i sin. Han smilte til meg, og de herlige smilehullene hans kom fram. ''Er du sikker på-'' begynte jeg på nytt. ''Jeg har sagt at det ikke er noe, Kate'' sa han på nytt, og så alvorlig på meg. Fra å være den kjekke boyband gutten, som alle jenter blir forelsket i med første blikk, var han nå mere som en alvorlig og streng politimann. Det var tydelig at det var noe han ikke snakket med meg om, men det var også tydelig at han ikke ville snakke med meg om det. Jeg bestmte meg i steden for å bytte tema. ''Så- Hva skal dere i morgen?'' spurte jeg, og smilte et litt skjevt smil mot han. Han var tydeligvis lettet over at jeg byttet tema, for smilehullene hans kom på nytt fram. ''Bare noen intervjuer'' smilte han. Den varme og deilige pusten hans, kilte meg i kinnene, og jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg visste de kom til å ha litt arbeid den tiden jeg var her, så jeg måtte nok overleve noen dager alene her. Men det klarte jeg. ''Det går fint at jeg drar, ikke sant?'' spurte han. Jeg nikket. ''Selvfølgelig, kjekken'' smilte jeg tilbake. Han gliste, og strøk tommelen sin over kinnene mine. Jeg og Louis hadde enda ikke kommet så langt, vis vi skulle ha et forhold. Så jeg antar det er best om jeg er litt frampå.

''Du kan jo kanskje finne på noe med Perrie, og Little Mix jentene. De har fri noen dager nå'' gliste han. Det var tydelig han hadde lyst til at jeg skulle bli kjent med Perrie, sikkert fordi det er forloveden til Zayn. Jeg nikket, og la hodet på skulderen hans. Hånda hans strøk over kinnene mine, og jeg lukket øynene forsiktig. Vi satte oss ned på en benk, og ble sittende der. ''Perrie kommer til å elske deg'' sa han, og smilte. Vi hadde sittet og bare pratet i ti minutter nå. Det var ingen her, unntatt meg og Louis. Jeg er sikker på at om det hadde kommet fans hit nå, hadde de nok begynt å lure, ettersom verdenskjente Louis, sitter og koser med en jente de ikke aner hvem er. ''Tror du Perrie vil like meg?'' jeg så overrasket opp på Louis. ''Jeg mener- Hun er jo med i Little Mix''. Jeg likte faktikst Little Mix ganske godt, jeg hørte på musikken ganske ofte. De var sikkelig kule alle sammen. ''Hvem kan egentlig unngå og ikke like deg?'' spurte han, og smilehullene hans kom på nytt fram. Jeg fniste, og trakk på skuldrene. Hånda hans var flettet inn i min, og hodet mitt hvilte på skulderen hans. Jeg lukket forsiktig øynene, men våknet etter en liten stund av den varme pusten til Louis, og regndråper som pisket meg i ansiktet. Jeg satte meg opp, og fikk øyekontakt med Louis. Jeg klarte ikke rive meg løs fra de herlige øynene hans. For å være helt ærlig- hvem klarer egentlig det? De var nydelige, herlige, jeg elsket de. Vi ble sittende en god stund med øyekontakt, før han lente seg inn mot meg. Jeg lente meg tilbake, og leppene hans traff mine i et helt fantastisk kyss. Det varte ikke altfor lenge, men det var likevl som det første kysset vi hadde hatt. Leppene hans smakte som jorbær, og hele han duftet roser. Jeg smilte inne i kysset. Dette var herlig!

Mer? Kommenter! Det blri mere drama framover, og dere får også vite hva som skjedde med Kate, etter at Harry ble berømt! Og de mistet kontakten. Tenkte også å ha et  maraton i dag for moroskyld. Og siden jeg var borte noen dager! Dere trenger bare 3 kommentarer for ny del, med en gang det kommer 3 kommentarer kommer dte ny del også! SÅ... KOMMENTER!




 





LOVED YOU FIRST - DEL 8

 

På den korte tiden jeg hadde kjent han, hadde jeg rukket å få så sterke følelser for han. Men denne stunden her, var vanskelig å avslutte. Han var helt perfekt. ''KOM DEG BORT DIN JÆVLA HORE'' hørte jeg en stemme uten for, og jeg kjente den straks igjen. Harry.

 

 

 

 

Del 8:

 

 

Jeg trakk meg vekk fra Louis, og vekslet et blikk med han. Jeg reiste meg opp av senga, og gikk ut døra. Jeg ble stående og stirre på Harry noen sekunder, før jeg flyttet blikket der hvor Harry stirret. Han stirret på en middelshøy dame. Hun hadde langt, blondt hår hengende nedover begge skuldrene, og jeg kunne se at hun hadde gråtet. I det ene øyeblikket syntes jeg nesten synd på henne, men i det andre ombestemte jeg meg. ''Det var du om var utro!'' snerret hun. Hun tok noen skritt mot meg, men Louis stoppet henne. ''Hvem faen tror du at du er?'' spurte han, og stirret stygt på henne. Om blikk kunne drepe, hadde hun garantert vært død nå. ''Hvem jeg tror at jeg er? Hvem tror du at du egentlig er?'' snerret hun stygt tilbake. Vi hadde tiltrukket oss ganske mye oppmerksomhet, før det var mange som sto rundt oss. Hele situasjonen var egentlig bare helt merkelig, og den ekle alkohol lukten gjorde ikke akkurat ting bedre for å si det sånn. ''Louis... Ikke bry deg'' sukket jeg, og dyttet bort Louis, som hadde sperret veien for blondina. ''Ikke bry meg? Jeg må få lov til å bry meg når hun er så frekk mot deg!'' ropte han mot meg, og rikket seg ikke av flekken. ''Louis... Kan vi ta dette senere?'' spurte jeg, helt normalt. Jeg hadde ikke lyst til å skape mere drama ved å krangle med Louis. Han sukket, men ristet på hode. ''Hva er det egentlig du vil?'' spurte han blondina. Hun så nesten ut som hun kjedet seg der hun sto. Hun fiklet meg neglene sine, og stirret bare rart på Louis. ''Fortelle henne at det var jeg som datet Harry først!'' snerret hun, og pekte mot meg. ''HVA?'' ropte jeg, og tok et skritt nærmere henne. Hun tror vel serriøst ikke at jeg dater Harry. Louis må ha blitt like overasket som meg, for nå stirret han på meg i steden. Fra og bare være tilskuer, var jeg nå blitt midtpunket i hele dramaet. Alle flytter blikket mot meg, mens jeg stirrer bare hardt på den stygge blondina som står foran meg. ''Tror du jeg dater Harry?'' spurte jeg Hardt, og la til en liten ekkel latter på slutten. ''Du trenger faen meg ikke late som. Jeg så dere jo'' skrek hun, og forsatte og stirre på meg. Jeg så bort på Harry, han må ha vært like overasket som meg. Jeg dater ikke Harry, og det vil jeg aldri gjøre heller. Han er bestevennen min, og det skal han alltid være også. ''Det er nok ikke meg du har sett...'' sukket jeg. ''Jeg er med Louis'' la jeg til, og fortet meg inn i armkroken hans. Han stirret bare på meg, men la en hånd rundt skulderen min. Vi var jo teknisk sett sammen. Han trodde vel ikke at jeg hadde noe med Harry? For han så litt sjokkert og skeptisk ut der han sto, men han ble stående med en arm rundt meg. Han lente seg inn mot meg, og leppene hans rørte kinnet mitt. ''Jeg elsker deg, vet du det?'' hvisket han svakt inn i øret mitt. Jeg nikket, og fniste svakt. Jeg visste at han elsket meg. Det jeg ikke visste, var om jeg elsket han tilbake.

Jeg skottet fort bort på Harry. Han så ned på tærne sine, før han gikk. Blondina sukket, og gikk hun også. For en jævla bitch! Jeg nekter og la henne ha noe med Harry. Det er bare for Harry sitt beste. For jeg visste at om Harry fant noen han likte, ville han ikke gi slipp. Han var selvfølgelig flørten i gruppa, og den mest populære blant jentene i tillegg. Men om han likte henne, ville han ha henne. Ingen andre, Jeg hadde lagt merke til måten han hadde sett på henne, det var henne han ville ha. Og jeg måtte ikke la det skje, hvertfall ikke hvis jeg ikke ville miste Harry. For det vil jeg ikke, Harry er, og har alltid vært den eneste jeg har stolt på. ''Vil du dra tilbake?'' hvisket Louis på nytt i øret mitt. Den myke og fine stemmen, fløy rundt i hjernen min. Den stemmen var herlig. Jeg nikket bare svakt, og fulgte etter Louis.


Hva vil dere ha mere av framover? Bare kommenter, blir glad for ideer. Kommenter om det er noe du ønsker skal skje videre i historien!





Rollespill?

Hellu folkens! Da har jeg tenkt litt, og kanskje det hadde vært morro å ha "rollespill" med de som vil? 

Det går ut på at dere kan velge en av guttene fra 1D, så kan dere velge om dere vil være 1D medlemmet eller jenta. Vi finner på et lite plot sammen, så begynner vi da (du må ha kik eller blogg så vi kan snakke på private meldinger liksom).
Vi skal liksom lage en historie sammen, der du bestemmer over din karakter og jeg bestemmer over min. Andre karakterer kan vi styre sammen.
Det karakterene sier skriver vi med "anførselstegn" (det er det de heter ikke sant? :P)
Det de gjør skriver vi med sånne *stjerner* eller hva de heter, har virkelig ikke peiling :3
Det de tenker skriver vi bare helt vanlig.
Vi skriver det vi vil, så skriver vi annenhver gang. Da kan det f. eks. bli sånn her:

*Tar meg litt mat og heller i litt vann* "Tusen takk for middagen Harry, jeg visste virkelig ikke at du kunne lage mat." smiler jeg. Han er virkelig en fantastisk kjæreste, og jeg er så glad for å ha han!

Jeg håper dette var forståelig og interrasant og at noen er interreserte :) Om dere har noen spørsmål er det bare å spørre!

Om dere vil ha et rollespill må dere enten kommentere kik'en deres, eller legge igjen bloggen så jeg kan finne dere :) Det hadde vært best om dere hadde hatt kik, for det gjør det litt bedre, og det tar ikke så lang tid å skaffe seg heller, men blogg går også :) Da håper jeg at noen vil <3

 tumblr gets deep
//noen som forstår den? :P Jeg lengter etter en som forstår den og synes den der morsom :( :P





LOVED YOU FIRST - DEL 7

Kates POV:

Vi hadde ankommet festlokalet, og nå måtte vi bare finne Harry. Det var helt stappfullt med folk her, og den ekle alkohold lukten fløy rundt i hele lokalet. ''Louis...?'' Jeg så siden av meg, der Louis sto for 2 sekunder siden. Argh, han kan ikke bare stikke av på den måten. Nå må jeg finne han også. Jeg hadde klart å snakke til han i løpet av bilturen, men jeg var fortsatt irritert av at han prøver seg på meg, når han vet jeg ikke vil. Jeg begynte å gå rundt i festlokalet, men så ingen tegn til Louis eller Harry. Eller noen av de andre guttene. Det var helt stappfullt med ukjente folk overalt. ''Kate!'' ropte en kjent stemme, og jeg snudde meg rundt. Det var ikke Louis eller Harry som var der, men Zayn. Allikavel var det godt å se han. Det var ikke spessielt morsomt å gå rundt på et stort festlokalet, og ikke kjenne noen. ''Zayn...'' sa jeg lettet. Jeg ga han en kjapp klem, men visste ikke hva mere jeg skulle gjøre. Det ble ganske kleint, ettersom ingen sa eller gjorde noe. ''Ehm... Har du sett Harry eller Louis?'' spurte jeg til slutt. ''Ja. Men jeg aner ikke hva det er med de. Harry er pissesur, og gidder ikke snakke med noen av oss'' Zayn sukket, og smilte svakt til meg. ''Jeg må prate med han, Zayn. Kan du følge meg til han?'' Jeg så opp på Zayn, og han hevet et øyenbryn. ''ZAYN! Gi deg, han er bestevennen min'' ropte jeg til slutt ganske irritert, men jeg klarte ikke lavære å fnise. Alle vennene til Harry, og Harry selvfølgelig, kunne få meg til å smile, uten engang å prøve. De var helt herlig alle sammen. ''Hissig du er da... Men ja, jeg kan vel følge deg til han'' sa han, og smilte til meg. ''Jeg er ikke hissig, Zayn. Bare følg meg til han'' Jeg måtte nesten rope, for at Zayn skulle høre det. Musikken var høy, og det var fulle folk overalt. ''Nei da, du er ikke hissig i det hele tatt...'' hørte jeg Zayn mumle. Han begynte å gå, og jeg følte meg nesten som en liten hund som bare gikk etter han. Men allikavel var jeg redd for at jeg skulle miste han av syne også. Når han stoppet, pekte han inn mot et rom. ''Jeg tror Louis også prater med han nå,'' sa han, før han forsvant. Jeg åpnet døra forsiktig, og møtte både Louis og Harry. Og begge stirret på meg. ''Harry... Jeg...'' begynte jeg å si, men kom ikke lengre. ''Jeg skjønner. Du og Louis har følelser for hverandre, men jeg skjønner ikke hvordan dere kunne holde det hemlig for meg'' Harry sukket, og la hode i hendene. ''Harry... Vi har ikke holdt på lenge, vi har bare kysset to, eller rettere tre ganger. Men den siste gangen var... Da visste du jo allerede om det. Det telles ikke'' Jeg ble ganske stresset, for jeg ante ikke hvordan man startet en sånn samtale som det her. ''Dessuten... Det er ikke noe mellom oss nå. Jeg lover! Bare tilgi meg, Harry. Jeg er så lei meg...'' hulket jeg, men stemmen ble svak på slutten. ''Kate... Du er bestevennen min. Og jeg kan ikke nekte deg og date Louis, men bare... Ikke lyv for meg neste gang, ok?'' Han så på meg, og smilte svakt. Akkurat nå følte jeg meg som en liten fugl. Av to grunner. Jeg fikk lov til å date Louis, uten å bekymre meg for Harry. Og Harry hadde kalt meg bestevenn. Det hadde han ikke sakt til meg, etter at han ble med i One Direction. Jeg følte meg utrolig lettet, og jeg hev meg rundt halsen på Harry. Han klemte meg hardt tilbake, og akkurat der og da ville jeg ikke avslutte det perfekte øyeblikket. ''Tusen takk, Harry...'' hvisket jeg inn i øret hans. Når jeg slapp taket, så jeg bort på Louis. Han smilte til meg. Det perfekte smilet også vet du. Det var nydelig, jeg elsket det. Jeg elsker hele han. Jeg hev meg rundt halsen på han også, og når han slapp taket, lente jeg meg inn mot han. Leppene hans ble presset mot mine, og en herlig følelse fløy gjennom hele meg. Jeg elsker leppene hans, og jeg hadde ikke lyst til å dra fra han om 4 uker. Jeg visste jeg måtte det. Om 4 uker, var det rett hjem, og Louis og de andre gutta skulle på turne. Jeg tok bena mine rundt han, og han løftet meg opp. Han bærte meg bort til en seng, og jeg datt oppå han. Tunga hans lekte inne i munnen min, det var helt fantastisk. Jeg elsket det, jeg elsket Louis. På den korte tiden jeg hadde kjent han, hadde jeg rukket å få så sterke følelser for han. Men denne stunden her, var vanskelig å avslutte. Han var helt perfekt. ''KOM DEG BORT DIN JÆVLA HORE'' hørte jeg en stemme uten for, og jeg kjente den straks igjen. Harry.

Da kom neste del endelig ut! Sorry for at jeg har vært borte, men det har vært ganske travelt. Skal prøve så godt jeg kan og poste hver- eller annehver dag. MER? 5 Kommentarer!





The Reasons Why del 44

Det var ingen vinduer her, bare en svak lampe i taket som lyste opp rommet. Det luktet råttent... Ew... En fyr kom inn med et fat. Det var noe dritt på den som jeg ikke en gang hadde tenkt til å røre. "Maten din bitch." sa han før han la den på gulvet. Han åpnet hendene mine før han gikk. Jeg gnidde litt på alle de såre stedene. Jeg greide så vidt å bevege meg... Jeg falt sammen på gulvet. Det føltes ut som om jeg skulle dø snart. Jeg så meg rundt i rommet igjen. Vent. Er det? Nei, det kan ikke.. Jo! Det er det! En mobil!


Jeg kjappet meg bort til den og kastet meg over den. Jeg prøvde å trykke på alle knappene, men ingenting skjedde. Jeg presset hysterisk på ON knappen, men den ville ikke skru seg på. Jeg forsto at den var død, men samtidig ville jeg ikke forstå det! Den kan ikke være død for faen! Jeg trenger den... Jeg slang den mot veggen før jeg falt sammen igjen og begynte å strigråte. Hvorfor skjer dette med meg?! Er det en slags forskrudd hevn fra universet fordi jeg planlegger å drepe meg selv, for det hjelper lite! Jeg lukket igjen øynene og prøvde å roe meg ned. Pusten min var hakkete og jeg kjente så mye smerte at det føltes ut som om kroppen min skulle eksplodere snart. Jeg orket ikke mer. Sånn seriøst. Kroppen min greide snart ikke mer smerte! Jeg hørte at døra gikk opp. En gutt, ca. på min alder kom inn. "Hva faen?" sa han og pekte på den knuste mobilen. Flott, nå skulle han sikkert slå meg på grunn av det også. "Gjorde du det?" spurte han. Hvorfor gidde å lyve? Jeg nikket svakt. Han gikk bort og plukket opp delene. "Han kommer bare til å straffe deg om han finner ut av det." sa han. Vent, hjalp han meg? Han satte seg ned på en stol ved veggen. "Hv-hvorfor hjalp du meg?" spurte jeg med en slapp og hes stemme. Han trakk på skuldrene. "Det ser ut som om du allerede har gått igjennom mye." sa han. Jeg smilte svakt og lukket igjen øynene igjen. "No shit." mumlet jeg. Han lo. "Trenger du noe?" spurte han. "Vann..." sa jeg lavt. "Klart." sa han før han gikk ut. Hvorfor var han så hyggelig? Han kom inn igjen med et glass vann. Han rakte meg det og jeg drakk det på noen få sekunder. "Takk." sa jeg med en litt klarere stemme. "Jeg beklager at du må være her..." sa han. Jeg så opp på han. "Så hvorfor hjelper du meg ikke ut?" spurte jeg med tårer i øynene og en klump i halsen. "Jeg kan ikke. Han kommer til å drepe meg, så finne deg og drepe deg også!" sa han alvorlig. "Om jeg kunne hadde jeg hjulpet deg for lenge siden, men det går ikke! Han er farlig!" fortsatte han. "Han?" spurte jeg forvirret. "Jake." sa han kort. Jeg vil ikke være redd for han, men det er vanskelig når han er så hensynsløs.

Fear Is A Choice 💙

"Han sa noe med Liam, hva mente han?" spurte jeg, ikke helt sikker på om jeg egentlig ville ha svaret. "Liam og de andre guttene var en med i "gjengen" før. Liam droppa ut like etter at han ble sammen med deg, og de andre guttene så vi mindre og mindre til." sa han. "Gjengen deres? Pleier dere liksom å torutuerere og sånt?" spurte jeg svakt. "Nei, egentlig ikke." sa han. "Så hva gjorde dere?" spurte jeg. Han trakk på skuldrene. "Drakk, røyka, skulka." mumla han. "Så Liam droppa ut etter at begynte å date meg?" spurte jeg nesten litt stolt. Han nikka. "Men hvorfor er du så snill?" spurte jeg. Han trakk på skuldrene igjen. "Jeg er liksom ikke helt som de andre." lo han. Jeg vet hvordan er å være forskjellig. Han dro en hånd gjennom håret. Det er utrolig hvor mye det hjalp å bare snakke med han! Jeg følte meg så mye roligere, selv om kroppen fortsatt verket som faen. "Gjør det veldig vondt?" spurte han som om han hadde lest tankene mine. Jeg nikket svakt. "Jeg.." rakk han å begynne før døra åpnet seg og Jake kom inn igjen. "Du kan gå nå Michael." sa han med et ekkelt smil. "Jeg beklager." formet han med munnen før han gikk. "Så, har du kost deg med Michael?" spurte han. Han så meg rett i øynene, men jeg brøt øyekontakten og så ned i gulvet. Han kom bort og tok et hardt grep om fjeset mitt. "Ikke se bort når jeg snakker til deg." sa han strengt. Jeg nikket svakt. "Du har så fint fjes." sa han lavt og snudde litt på fjeset mitt. Han dro meg opp. Det var vanskelig å ikke falle sammen, men jeg prøvde så godt jeg kunne. Han gikk rundt meg og så grundig på hele kroppen min. Han stoppet bak meg og la armene rundt meg. Au. "Deilig kropp også." hvisket han inn i øret mitt. Øynene mine ble tårefylte. Jeg hadde jo ikke noe annet enn BH på overdelen, noe som gjorde alt tusen ganger eklere. Han begynte å kysse meg på nakken. Tårene trillet sakte nedover kinnene mine. Ugh, jeg hater han så sykt! Jeg hater han for at han gjør dette mot meg, jeg hater Liam for at han ikke finner meg, jeg hater Michael for at han ikke kan redde meg, jeg hater alt! Men mest av alt hater jeg meg selv for at jeg er støkk her...

(14) Tumblr

Han begynte å kna brystene mine når døra gikk opp. "Jake, vi har et problem." sa han seriøst. "Faen da! Kan jeg ikke bare få et fuckings øyeblikk?!" skrek han sint før han gikk ut. Jeg falt sammen ganske fort og begynte å hulke høyt. Døra gikk opp igjen og slapp fra meg et lite skrik. "Alex!" hvisket et kjent stemme før jeg kjente et par armer rundt meg. "L-Liam?" spurte jeg med en redd liten stemme. "Jeg har savnet deg!" hvisket han inn i øret mitt og klemte meg litt hardere. Det gjorde egentlig vondt, men jeg sa ingenting, for jeg hadde savnet helt sykt!

Yey, Liam har funnet henne! :D
Mer?
Hva tror dere skjer?
Dere, er det noen (helst med blogg eller kik eller noe) som vi ha et slags "rollespill" liksom? Om det er noen som er interresert eller lurer på hva jeg mener, kan dere kommentere så kan jeg kanskje lage et innlegg om det eller noe? :) 





LOVED YOU FIRST - DEL 6

Da får dere en til i dag, beklager om den ikke ble så bra, menmen:

Jeg kunne se at en tåre rant nedover kinnet hans, jeg hadde virkelig sviktet han. Jeg tørket vekk den ene tåren med tommelen, men han trakk seg fort unna. Han forsvant på nytt, og jeg ble stående å se etter han. Han hadde brukt mitt fulle navn, han hadde sakt Katie. Han vet jeg ikke liker det navnet, og han bruker det kun hvis det absulutt er nødvendig. Han ville faktikst ikke se meg igjen.

Del 6:

Jeg hadde omtrent ikke flere tårer igjen invendig. Jeg hadde mistet Harry. Hva skulle jeg da gjøre når jeg var her? Jeg bodde jo hos Harry. Jeg måtte prøve å ordne opp i ting. Men det var ikke så lett.Harry er min bestevenn, og allikavel prøver jeg meg på Louis, som er den andre bestevennen til Harry. Jeg er klar over at Louis er sykt hot, deilig osv. Han er serriøst helt perfekt. Jeg elsker alt ved han, men jeg skjønner at Harry blir sur. Jeg hadde blitt det samme om han hadde prøvd seg på en av venninnene mine. Men jeg kunne jo i det minste prøve å forklare for han, for alt jeg visste, kunne det godt hende han tok det bedre etter hvert. Det måtte han nesten, vis han ville jeg skulle være her i London i de 4 ukene vi hadde bestemt. Jeg orket bare ikke bo i samme hus som Louis i 4 uker, vis det ikke var noe mellom oss. Vi begge visste hva vi følte for hverandre. Eller... Jeg er ganske sikker på at Louis har store følelser for meg også. Og selv om det er ganske tidlig å si det, så elsker jeg han. Jeg er klar over hvor lange jeg har kjent han. Men med de vakre øynene, det pene smilet og ikke minst den sexy overkroppen hans, var det ikke lett og unngå han. Jeg skulle snart dra bort på festlokalet i tilegg. Og det var da jeg måtte fortelle Harry at jeg ikke klarer å unngå Louis. Jeg må fortelle han hva jeg føler. Jeg hadde ordnet meg, og var ganske fornøyd med antrekket selv faktikst. Jeg hadde satt opp håret, ikke spessielt fint, men jeg er jo heller ikke noen mester frisør for å si det sånn.

//antrekket

Jeg hadde ikke pyntet meg med noe spessielt sexy, men jeg hadde da pyntet meg litt. Louis kom opp på rommet, og satte seg ned vedsiden av meg. ''Går det fint?'' Han så litt usikkert på meg, men la en hånd rundt meg. ''Jeg... Jeg føler meg helt forferdelig Louis. Harry hater meg...'' Jeg sukket, og en tåre rant nedover kinnet mitt. ''Du... Kate... Han hater deg ikke. Han trenger bare å vende seg til oss 2'' sa han. Jeg så sjokkert bort på han. ''Hva mener du med oss 2? Tror du virkelig det noen gang vil bli noe mellom oss to, Louis? Det kommer aldri til å skje noe mellom oss'' Jeg skrek til han, men ble selv overasket over reaksjonen min. ''Kate...'' Han satte seg ordentlig opp, og så på meg. Jeg visste han hadde lyst til at det skulle bli noe mellom oss, men hva ville Harry si da? Det er jo i det minste bedre det enn at vi skal holde det hemlig. Jeg orket bare ikke miste han også. Enda jeg ikke hadde kjent han lenge, var det noe som gjorde han sykt tiltrekkende. Han var sykt deilig. Hele han var det. ''Louis... Jeg er lei meg. Jeg orker bare ikke miste deg også. Det er bare...'' Jeg ble ganske stresset, for snart skulle vi dra bort til festlokalet. De andre hatt dratt før oss, så vi ikke skulle dra samtidig alle sammen. Og før jeg rakk og tenke meg ordentlig om var leppene hans plantet mot mine. Tusen sommerfugler gikk løs i magen, og jeg smilte inne i kysset. ''Du er så perfekt'' hvisket han, og jeg kunne ikke annet en å fnise. Jeg plaserte bena mine rundt han, og vi begynte straks å kysse ganske intenst. Jeg lot tunga hans gli inn i munnen min, og en herlig følelse fløy gjennom hele meg. Jeg la meg oppå han, og straks rullet jeg ned ved siden av han, og la meg i armkroken hans. Det føltes rett der og da, men jeg gikk straks fra han. ''LOUIS! Du må da skjønne at det ikke kan bli noe oss? Bare hold deg borte fra meg. Har du enda ikke forstått hvor glad jeg er i Harry? JEG ORKER FAEN MEG IKKE MSIET HAN'' Jeg skrek han rett opp i ansiktet, og strevde med å holde meg rolig. Jeg ble selv ganske overasked over reaksjonen min. I det ene øyebikket koste jeg meg utrolig mye, og i det andre blir jeg helt forbana. Men jeg orker ikke miste Harry. Min Harry. Jeg er kjempe glad i han, og jeg orker bare ikke tanke på at han skal på turne igjen snart. Dessuten, så blir jeg nødt til å gå fra Louis, om det skjer noe mellom oss inntill da, i tillegg. ''Kate... Jeg mente ikke...'' Jeg hørte han strevde med å finne de rette ordene, og han virket ganske desperat der han sto. Etter en liten stund ble vi hentet av vaktene som skulle følge oss til festlokalet. Jeg prøvd å holde meg litt unna Louis, men samtidig ikke. Jeg ville ikke at vaktene skulle tro at jeg var sur på Louis. Selv om jeg teknisk sett var det, men det er like godt best å late som om alt er normalt. Derfor gikk jeg ganske tett siden av Louis, ikke alt for tett. De kunne jo heller ikke tro det var noe mellom oss, så vi gikk bare siden av hverandre. Det ble ganske kleint, men jeg overlevde. Vi satt oss inn i en Limosin, og vi begynte å kjøre mot festlokalet. For å være helt ærlig, så har jeg aldri kjørt en limosin før. Jeg merket Louis sitt blikk på meg hele tida, men jeg ignorerte det.

Mer? Kommenter! Ny del i morgen, uansett tror jeg!:D



 





LOVED YOU FIRST - DEL 5

 

 

Jeg har knapt kjent han et døgn, men allikavel... Han hadde allerede forsvunnet ned trappa, og jeg ble liggende alene igjen, med verdens beste følelse. Jeg kunne ikke holde det inne, jeg måtte fortelle Harry at jeg faktikst har føleleser for bestekompisen hans. For den følelsen jeg nettopp hadde hatt, var herlig.

Del 5:

Kates POV

Da jeg våknet, kom det tilbake mange minner fra i går. Åh, jeg hadde hatt en så herlig følelse i det leppene til Louis rørte mine. Det var fantastisk. Men allikavel så drepte skyldfølelsen meg. Harry hadde latt Louis gå opp med meg, fordi han stolte på oss begge. Men allikavel så kysser vi. Harry kommer aldri til å tilgi meg. Men jeg vet ting kommer til å bi værre om vi ikke forteller det. Men det kan vel vente litt, han trenger ikke vite noe akkurat nå. I kveld skulle det jo også være fest her borte, og det skulle jeg gå på. Jeg hadde lovt Louis det, og det var lenge siden jeg hadde festet ordentlig. Jeg må bare passe på og ikke bli altfor full. Jeg mener det, bokstaveligtalt. Jeg vil ikke at det skal skje dumme ting i kveld. Hvertfall ikke foran Harry. Jeg reiste meg opp og tok på meg et kjappt antrekk og sminket meg lett. Håret lot jeg bare henge nedover den ene skulderen.

 

//Kate

Når jeg kom ned, satt alle guttene rundt bordet. ''God morgen'' Harry dro ut en stol, og ga meg plass. Jeg ble sittende siden av Harry, og Niall. Men Louis satt rett ovenfor meg. Jeg smilte svakt til han, og jeg fikk et smil tilbake. Åh, hvorfor måtte akkurat ting i mitt liv være så vanskelig? Jeg skulle ønske jeg kunne kysse Louis, han kunne holde rundt meg og gjort vanlige ting som kjærester gjør. Og det foran alle sammen, uten å bekymre meg for at noen skulle bli sure. Okey, kanskje litt tidlig å tenke på meg og Louis som et par, men jeg skal ikke se bort fra den tanken. ''Du blir vel med til byen i dag?'' Harry så på meg. Jeg nikket bare. ''Selvfølgelig. Jeg blir med og fester i kveld også jeg'' Jeg blunket til han, men han rynket øyenbryna sine. ''Hvordan vet du at vi skal på fest i kveld?'' spurte Harry, og nå så alle sammen på meg. ''Ehm... Louis sa det. Det er vel greit at jeg blir med?'' spurte jeg og blunket. Harry nikket og smilte tilbake, noe alle de andre også gjorde.

''Kate!'' Louis ropte etter meg i det jeg skulle gå opp trappa. De andre hadde allerede gått ut i byen. Jeg snudde meg rundt, og møtte Louis. ''Er du sur på meg?'' spurte han plutselig, og så på meg. ''Nei, hvorfor skulle jeg vært det? Leppene dine var herlige. Men vi må fortelle det til Harry...'' Jeg sukket og så ned på bena mine. ''Så du er ikke sur for at jeg kysset deg?'' Han smilte til meg, og jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake. ''Selvfølgelig ikke, Louis'' svarte jeg, og før jeg visste ord av det hadde jeg lent meg inn mot han, og leppene hans ble presset mot mine på nytt. Vi ble avbrutt, og jeg snudde meg straks rundt. Og der sto ingen andre en Harry. Ansiktet hans skjulte en sterk skuffelse, og det var helt kanonrødt. ''Harry, jeg...'' begynte jeg, men han avbrøt meg. ''Jeg visste det var noe mellom dere... Dere kunne bare sakt det...'' Han stirret intenst på oss, før han forsvant ut døra igjen. ''Harry!'' ropte jeg etter han, men han hadde allerede gått. Argh, vi skulle fortalt om kysset ved frokosten i dag. Da ville han helt sikkert tatt alt mye bedre. ''Harry...'' hulket jeg, og løp ut etter han. Jeg kunne se han forsvinne nedover trappa, og jeg løp alt jeg orket. Jeg måtte forklare han alt sammen. Harry betyr jo faktikst mere for meg enn det Louis gjør. Og hvis Harry ikke vil jeg skal date Louis, så kommer jeg ikke til å gjøre det heller. Harry snudde seg mot meg, og jeg kunne se han hadde gråtet. ''Harry... Det var ikke meningen... Jeg bare...'' Jeg sukket, og så ned på føttene mine. ''Bare dropp det, Katie. Bare gå til Louis, jeg kan ikke nekte deg det. Bare sov hos han du, jeg klarer meg...'' Han sukket, og så ned på føttene mine. Jeg kunne se at en tåre rant nedover kinnet hans, jeg hadde virkelig sviktet han. Jeg tørket vekk den ene tåren med tommelen, men han trakk seg fort unna. Han forsvant på nytt, og jeg ble stående å se etter han. Han hadde brukt mitt fulle navn, han hadde sakt Katie. Han vet jeg ikke liker det navnet, og han bruker det kun hvis det absulutt er nødvendig. Han ville faktikst ikke se meg igjen.

Mer? Da må dere være flinke å kommentere!:D Kanskje ny del senere i dag? (Om dere er heldige!) Ps: Det blir nok ganske mye drama forover!:D

 





LOVED YOU FIRST - DEL 4

''Det er ikke noe å si unnskyld for, Louis. Jeg savner han bare utrolig mye. Jeg har savnet han helt siden han meldte seg på x-factor. Men han aner ikke hvor mye han betyr for meg. Det går bare ikke an at jeg skal lyve for han...'' Hun sukket, og en ny tåre rant nedover kinnet hennes. ''Skjønner...'' sa jeg, litt skuffet. Det er klart hun ikke vil date meg. Hun er jo bestevennen til Harry, og hun vil ikke miste han. Hun har jo bare kjent meg i. Ehm... Et døgn. Jeg skjønner hun jo, men det kan jo hende hun ombestemmer seg. Jeg kysset henne på panna, før hun forsvant ned trappa.

DEL 4:

Kates POV

Jeg var knust innvendig. Ja, du trenger ikke si det. Jeg er dum. Men det er bare det at... Jeg tror jeg allerede har fått følelser for Louis, etter kun den korte tiden vi har kjent hverandre. Men jeg orker bare ikke at Harry skal være sur på meg. For det har han all grunn til. Det er like mye min feil, som Louis sin. Men det var utrolig deilig å ligge i armkroken hans i stad. I de ti minuttene jeg lå der, følte jeg meg utrolig avslappende. Det er klart jeg liker å ligge i armkroken til Harry også. Men det er noe spessielt ved Louis. Han er bare så... Hva skal jeg si? Han er sykt hot! Louis må også ha blitt litt såret, siden han kommer subbende ned trappa. Jeg har så lyst til å være hos Louis også, men jeg vet at Harry kommer til å hate meg da. Og jeg velger faktikst Harry framfor Louis. For jeg har savnet denne tiden skikkelig. Når vi bare ligger og daffer. Det gjorde vi hele tida før. Det var faktikst en periode hvor jeg hadde følelser for Harry. Da var vi 15 år. Det var like før han meldte seg på x-factor. Men nå klarer jeg ikke tenke på oss 2 på den måten engang. Louis måtte uheldigvis sette seg siden av meg, siden han ikke hadde noe valg. Det ikke var noe annet sted å sitte. Eller... Jeg ble jo ganske lettet, men jeg ante ikke hvordan Harry reagerte på det. Jeg så opp på han og smilte. Jeg fikk et smil tilbake, før jeg la hode ned på fanget hans. De andre hadde satt på en film, og det var ganske vanskelig for meg å sove av den grunn.

''Skal jeg følge deg opp?'' hørte jeg Harry spørre, og jeg åpnet øynene forsiktig. Jeg nikket, og satte meg opp. Jeg var stup trøtt. Og jeg trengte virkelig nok søvn nå. Jeg skulle jo tross alt være i byen hele dagen i morgen. Det var til og med fest i morgen, og jeg hadde allerede lovt Louis å bli med. ''Vis du vil se filmen, kan jeg godt følge henne opp jeg'' Louis så på meg, og smilte svakt. Harry ble litt skeptisk, men han nikket svakt til slutt. Jeg smilte til han, og han sendte meg et slengkyss. ''Natta babe'' Harry smilte til meg, og jeg ga han en nattaklem, før jeg gikk opp med Louis. ''Hva var det for noe?'' hørte jeg Niall nedenfra. ''Ikke noe...'' var det siste jeg hørte fra Harry, før jeg lå i senga. ''Klarer du deg?'' Louis smilte ertende mot meg. ''Ja da. Bare gå ned igjen du, Louis'' Jeg klarte ikke lavære å smile, og jeg dyttet han ut av senga mi. ''Kate... Ikke lat som... Jeg vet at du vil jeg skal synge for deg'' Han smilte ertende mot meg, før han begynte å synge på en rar version av Bæ bæ lille lam. Han sang faktikst ganske bra, selv om det var en barnesang han sang på. Eller... Han sang sykt bra. Men akkurat nå hadde jeg håpet han kunne synge på noe annet. Noe av han selv, noe musikk av One Direction. Jeg er klar over at jeg er en jente på 18 år, men det er noe av musikken til 1D, som er helt fantastisk fin. Sånn som Forever Young. Jeg mener, 1D har jo tusenvis av nydelige sanger, men jeg bare... 'Har et hjerte for den sangen' Eller... Hva sier man? Men om han hadde synget den nå, hadde jeg virkelig blitt glad. Jeg virkelig elsker den sangen. Det har alltid vært min favoritt sang av 1D.

Jeg tror nesten Louis må ha lest tankene mine, for snart begynte han faktikst å synge på den. Jeg ble mer avslappende, og la hode ned på puta. Han dro dyna over meg, og smilte varmt. Han sang gjennom hele sangen, og jeg holdt akkurat på å sovne. Øynene holdt på å gli igjen, men jeg ble avbrutt. Men denne gangen ble jeg ikke sint, det var deilig. Louis sine lepper ble presset mot mine. En herlig følelse fløy gjennom meg. Leppene hans var herlige. Jeg åpnet øynene, og hans nydelige øyne møtte mine. ''Unnskyld...'' hvisket han før han forsvant ut døra. Bare jeg kunne fortalt han hvor deilig det var, hvor mange sommerfugler som går løs i magen min og hvor mye jeg elsker det. Jeg... okey, jeg kan ikke si at jeg elsker han. Jeg har knapt kjent han et døgn, men allikavel... Han hadde allerede forsvunnet ned trappa, og jeg ble liggende alene igjen, med verdens beste følelse. Jeg kunne ikke holde det inne, jeg måtte fortelle Harry at jeg faktikst har føleleser for bestekompisen hans. For den følelsen jeg nettopp hadde hatt, var herlig.

Mer? Bare kommenter! (Det rimte!:D)

Forresten, det er ikke sikkert det kommer ny del i morgen. Pga: Halloween, jeg skal ikke gå assa, men skal ha besøk og sånt, og vet ikke om jeg får tid til å publisere da. MEN... På fredag kommer det del, kanskje to? Så er vi skuls!

-Maria - gjesteblogger! 





LOVED YOU FIRST - DEL 3

 

 

''Ja. Er det noe spesielt som skjer da?''spurte jeg og flyttet blikket mitt mot Louis. ''Ehm... Ikke så mye. Det er en fest rett borti her da. Hadde vært gøy om du ville blitt med'' Han flirte, og tok hånda si rundt meg. Jeg ble litt skeptisk til at han skulle holde meg på den måten. Men han var en av bestekompisene til Harry. Jeg hadde virkelig lyst til å bli bedre kjent med han. ''Tja, det kan vel ikke skade med litt alkohol'' Jeg blunket til han, og jeg fikk et stort smil tilbake.

Del 3:

Etter en stund hørte vi lyder neden fra og snart kom Harry opp. ''Hva driver dere med?'' Han var tydeligvis sjokkert, og skuffet over at jeg lå i armkroken til Louis. Men for det første, så var jeg utrolig sliten. Og for det andre, så var det han som tok hånda si rundt meg. Jeg brydde meg ikke så mye, han holdt jo bare rundt meg. Det må nesten være lov. ''Nei, ikke noe... Vi bare 'lekte' litt...'' svarte Louis, og blunket mot meg. Harry stirret fortsatt på oss, og øynene hans var kulerunde. ''HVA FAEN LOUIS?'' ropte han, og jeg er sikker på at om jeg ikke hadde vært der, hadde han slått til Louis nå. Jeg klarte ikke holde det inne, og brøt derfor ut i latterkrampe, og det samme gjorde Louis. Harry stirret bare rart på oss. ''Serriøst Harry... Du tror vel ikke at vi har noe på gang allerede?'' spurte jeg han mellom alle lattehikstene. Harry så fra meg til Louis, men han virket ganske irritert der han sto, men litt lettet kunne jeg se han var. ''Louis... Kate har nettopp kommet hit, og du prøver deg allerede'' Jeg hørte at Harry var skuffet, og Louis slapp straks taket rundt meg. ''Harry... Det er ingenting som skjer. Vi slapper bare av'' sa jeg og satte meg opp i senga og smilte til Harry. Han så usikkert på oss, men han nikket. ''Okey da,'' Han prøvde hvertfall og virke overbevisende. Han tror vel ikke serriøst at jeg og Louis har noe på gang? Louis tulle jo bare, han tror vel ikke på det? Jeg ville aldri funnet på å 'leke' med Louis allerede nå. Han gjorde jo akkurat det samme med meg hele den tiden vi var bestevenner. Okey, jeg må slutte å tenke på den tiden. For Harry er faktikst verdenskjent nå. Og det samme er Louis, Niall, Zayn og Liam. Men allikavel, så er det noe med Louis, som får han til å tiltrekke meg. Han er virkelig hot! Men jeg ville aldri datet noen av bestekompisene til Harry. Det ville bare vært... fælt! Harry ville blitt skuffet, og det vil jeg over hodet ikke at han skal bli

Louis POV

Jeg reiste meg opp av senga, og smilte til Kate. Jeg skjønner ikke hvordan Harry kunne tro det var noe mellom meg og henne. Det må jo være lov å holde rundt en jente. Men for å være ærlig, var hun egentlig dritpen. Men etter den lille stunden jeg hadde kjent henne, visste jeg at hun aldri ville datet meg. Eller noen av de andre bestekompisene til Harry. Harry betyr mye for henne, og det gjør han for meg også. ''Bli med ned da'' Jeg tok hånda hennes, og dro henne opp av senga. Hun smilte til meg, men hun forsvant fort ned trappa. Før jeg rakk å blunke. Hun var sikkert redd for at Harry skulle tro det var noe mellom oss. Og det var det jo ikke. Jeg gikk ned jeg og, og alle de andre satt i sofaen. Kate hadde satt seg siden av Harry, og nå var det Harry som holdt rundt henne. Niall satt på andre siden av henne, og han pratet også ivrig med Kate. Jeg satt meg ytterst i sofaen, altså. Siden av Zayn. Han så usikkert på meg, før han flyttet blikket mot Kate ''Hvorfor ignorerer Kate deg?'' Han flyttet blikket tilbake til meg, og jeg trakk på skuldrene. ''Ehm... Hun gjør vel ikke det?'' Jeg så på han, og smilte. Jeg løy, for jeg visste hun gjorde det. Hun ville ignorere meg. Noe som egentlig var litt rart. Det var Harry som hadde over reagert. ''Jeg går på do jeg'' Jeg skyndte meg opp, før noen rakk å svare, men jeg kunne høre Kate sin stemme bak meg: ''Jeg bare går opp og hviler litt jeg'' Hun var rask hun også, for hun tok meg straks igjen. ''Louis... Jeg er lei meg. Det er bare det. Jeg kan ikke date deg, eller noen av de andre. Dere er bestevennene til Harry. Han ville blitt kjempe skuffet. Både av meg og deg'' Hun sukket, men vi fikk starks blikk-kontakt. Hun var faktikst dødspen. Og jeg mener det, bokstaveligtalt. Jeg hadde aldri møtt en så deilig jente før. ''Men... Trenger han vite noe da?'' Ordene kom ut av munnen min, før jeg rakk og tanke meg om og jeg så hun ble sjokkert. Hun sukket på nytt, og så alvorlig på meg. ''Jeg... Jeg klarer ikke lyve for han, Louis. Han er, eller var, den som sto meg nærmest'' Hun flyttet blikket mot meg, og en tåre rant lydløst nedover kinnet hennes. Jeg tørket den vekk med tommelen. ''Unnskyld... Jeg visste ikke...'' begynte jeg, men visste ikke hva jeg skulle si. ''Det er ikke noe å si unnskyld for, Louis. Jeg savner han bare utrolig mye. Jeg har savnet han helt siden han meldte seg på x-factor. Men han aner ikke hvor mye han betyr for meg. Det går bare ikke an at jeg skal lyve for han...'' Hun sukket, og en ny tåre rant nedover kinnet hennes. ''Skjønner...'' sa jeg, litt skuffet. Det er klart hun ikke vil date meg. Hun er jo bestevennen til Harry, og hun vil ikke miste han. Hun har jo bare kjent meg i. Ehm... Et døgn. Jeg skjønner hun jo, men det kan jo hende hun ombestemmer seg. Jeg kysset henne på panna, før hun forsvant ned trappa.

Neste del kommer i morgen på samme tid som denne. HVIS DERE KLARER Å KOMMENTERE!

- Maria - gjesteblogger

 





LOVED YOU FIRST - DEL 2

 

"Tusen takk. Gå og legg deg igjen du. Vi ses i morgen" Jeg vinket til han når han gikk ut, før jeg dro av meg klærne og tok på meg en singlet. Jeg la meg i senga, og bestemte meg for å rydde inn alle sakene mine i morgen. Åh, som jeg gledet meg til å tilbringe 4 uker sammen med Harry, og alle kompisene hans

 

Del 2: (neste dag)

Jeg våknet av en svak lysstrime som sev inn i rommet. Jeg satte meg opp i senga og klokka viste 10:05. Harry hadde sakt at de skulle ha noen intervjuer i dag, rundt klokka 10:00, så de var sikkert gått. Jeg reiste meg opp av senga, og dro på meg en singlet og en shorts. Jeg sminket meg lett, men lot bare håret henge nedover ryggen min. Jeg gikk ned trappa, og inn på kjøkkenet for å ta noe mat. ''Louis, hva gjør du her?'' spurte jeg litt sjokkert, siden Louis sto og lagde mat. Lousi lagde mat!? Hadde aldri sett for meg Louis som en kokk. Han flyttet blikket mot meg, og smilte. ''Hary sa jeg måtte være barnevakt for deg'' Han flirte, noe som fikk meg og til å smile. Jeg gikk bort til han, og ble stående å se på han. ''Serriøst Louis? Hva gjør du her?'' Jeg spurte jeg han på nytt. ''Ikke noe. De ville ikke ha meg lengre. Og Harry sa at jeg måtte gå å se etter deg. Og da bestemte jeg meg for å lage noe mat'' Han blunket mot meg, og smilte. Jeg smilte tilbake, han var faktikst ganske kjekk der han sto.

''Bare gå ut vis du vil. Jeg klarer lage mat selv,'' sa jeg og dultet borti han. ''Mhm... Det tror jeg også,'' sa han ironisk, og dyttet meg bort. Jeg himlet lett med øynene. ''Tror du ikke at jeg klarer å lage mat?'' Jeg dyttet han bort, og tok over. ''Det var ikke det jeg sa,'' sa han og flirte. Han gikk bort til meg og stilte seg ved siden av meg. ''Det var nøyaktig det du sa jo. Tror du at du liksom er bedre enn meg eller?'' spurte jeg og dultet bort i han. ''Det var ikke akkurat det jeg sa, men jeg tror det ja,'' Han flirte, og tok over det jeg holdt på å lage. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg gjorde. For å være helt ærlig, så er jeg ikke akkurat en mesterkokk på kjøkkenet. Jeg var ganske trøtt fortsatt, og lot derfor bare Louis lage ferdig maten. Jeg satte meg ned i sofaen, og la hode ned på en av putene.  Etter å ha sittet i sofaen en stund, hørte jeg lyder, og Harry kom gående inn. ''Kate? Har Louis passet bra nok på deg?'' Han hoppet ned i sofaen han også, og la en hånd rundt skulderen min. ''Tja... Han lar meg ikke få lage mat...'' Jeg lagde furteleppe, og Harry begynte å flire. Like etterpå kom Louis ut med mat til oss. Det ble ganske stille og kleint under hele måltidet, men jeg kom ikke på noe å si. Hva skal man egentlig si i sånne situasjoner!? Jeg satt mitt mellom min barndomsvenn, og hans kompis. Og begge to er verdenskjente. Og jeg kommer ikke på noe å si, jeg er sikker på at de aller fleste jenter i denne verden ville vært helt fra seg om de var i den situasjonen jeg er i nå. Men jeg ikke en gal jente, og jeg bryr meg ikke særlig om at jeg er på besøk hos One Direction. Eller det er jo klart det er kjempe koselig å være tilbake hos Harry, jeg har savnet han så fælt. Men jeg går ikke rundt og tweeter det, og er helt gira. Når jeg har lovt å holde det hemlig, så har jeg lovt det. Jeg vil bare nyte tiden jeg er her. Det er ingen som vet at jeg er her, tror jeg. Jeg mener, guttene og manageren osv vet jo at jeg er her. Men tror ikke det er nen fans eller papparazzier som vet det. ''Blir du med ut en tur etterpå? Alle de andre guttene blir også med'' Harry så på meg, og jeg ristet lett på hodet. ''Jeg tror jeg blir hjemme i dag jeg'' Jeg smilte, før jeg la hodet ned på fanget til Harry. Han strøk meg opp og ned på ryggen, og jeg tror nesten jeg må ha sovnet en liten stund. For når jeg åpnet øynene, var verken Harry eller Louis der. Jeg satte meg opp i senga, og strakk meg. Okej, hva er det jeg egentlig tenker med? Nå har jeg nettopp kommet på besøk til min ex-bestevenn eller hva jeg skal kalle det. Og jeg skal tilbringe 4 uker her, også gidder jeg ikk en gang bli med ut i byen. Jeg har ikke akkurat tenkt å sove bort hele tiden heller.

Jeg bestemte meg for å rydde inn på rommet mitt nå, når jeg ikke skulle noe annet. På vei opp trappa, ble jeg på nytt møtt av to krystallblå øyne. ''Går det egentlig an å gå et sted uten at du er der?'' Jeg sukket, men klarte ikke lavære å fnise. Jeg så opp på Louis, og himlet med øynene. ''Glad i deg og!'' smilte han, og ga meg et slengkyss, og jeg kunne ikke annet enn å smile. Den gutten var jo ganske kjekk da. Jeg mener, han har det perfekte smilet, de perfekte øynene, dessuten har han den deilige kroppen. Jeg gikk forbi han, og inn pår ommet mitt. ''Kate? Bare si fra vis du trenger hjelp'' Louis ropte etter meg, og jeg fniste. Louis kom opp, før jeg hadde rukket å svare. ''Okey da Louis. Du skal få lov å hjelpe meg å rydde inn. Siden jeg er så snill,'' sa jeg og smilte ertende til Louis. ''Så heldig jeg er da,'' Han flirte, før han gikk i gang med å rydde. Etter å ha ryddet nesten alt på plass, la jeg meg ned i senga. ''Hvor mye er egentlig klokka?'' spurte jeg. ''Snart 16,'' svarte Louis, før han gikk og la seg ned vedsiden av meg. ''Du skal bli med ut i morgen, ikke sant?'' spurte Louis, og så på meg. ''Ja. Er det noe spesielt som skjer da?''spurte jeg og flyttet blikket mitt mot Louis. ''Ehm... Ikke så mye. Det er en fest rett borti her da. Hadde vært gøy om du ville blitt med'' Han flirte, og tok hånda si rundt meg. Jeg ble litt skeptisk til at han skulle holde meg på den måten. Men han var en av bestekompisene til Harry. Jeg hadde virkelig lyst til å bli bedre kjent med han. ''Tja, det kan vel ikke skade med litt alkohol'' Jeg blunket til han, og jeg fikk et stort smil tilbake.

Jaja, hva tror dere skjer videre?

Heheh. Sorry for kjedelige deler i starten, men det skjer mere etterhvert. Har allerede forhåndsskrivd 7 deler:)

Mer? Kommenter da vel! Setter pris på hver lille kommentar!

-Maria - gjesteblogger





Summer Love (2) del 9

Vi fortsatte litt helt til Harry prikket meg på skulderen. "Kan vi snakke litt?" spurte han. Jeg nikket og reiste meg opp. Vi gikk inn på soverommet. "Hvem var egentlig han du tydeligvis dansa med?" spurte han.


Jeg tror jeg måtte si det. "Nei, jeg vet ikke hvordan du kommer til å ta det." sa jeg lavt og så ned i bakken. "Jeg lover at jeg skal ta det fint." smilte han. Jeg trakk pusten dypt inn. "Han var... Jeg pleide å..." Jeg sukket. "Jeg fortalte jo at jeg ikke hadde et bra liv, og i en periode så... La oss si at jeg hang med feil gjeng og Wayne, han jeg dansa med, var med i den gjengen." sa jeg lavt. "Hvorfor  var det feil gjeng?" spurte han. Jeg sukket og så bort. Jeg greide ikke å se han inn i øynene. "Vi drakk og røyka." hvisket jeg. "Røyka..?" spurte han og lagde bevegelser for å vise at han ville vite hva vi røyka. "Alt." sa jeg nesten uhørlig. Han så på meg et øyeblikk. En tåre rant nedover kinnet mitt. Han ristet på hodet. "Du lovte..." hvisket jeg og snufset. "Det er en alvorlig ting Danni!" sa han. "Du lovte at du skulle ta det pent!" sa jeg igjen. "Jeg visste ikke hva det var!" ropte han. "Men du lå med den jenta, så kan vi ikke kalle oss skuls?!" skrek jeg. "Jeg har ikke gjort en dritt mot deg uansett, alt det skjedde lenge før jeg møtte deg! Det var du som var utro!" skrek jeg. "Det var Louis som fortalte deg det, ikke sant?!" spurte han sint. "Nei, jeg forsto det selv for du var så usikker når du svarte nei!" ropte jeg mens tårer rant nedover kinnet mitt.Han hadde faktisk ligget med henne! "Du lovte at du skulle ta det pent!" skrek jeg for tredje gang. "Jeg visste ikke hvor fucka du var!" freste han før han gikk. "Jeg hater deg!" skrek jeg etter han og viste fingern. 

I miss you :/

Tårer rant ukontrolert nedover kinnene mine og jeg hulket lavt. Han kalte meg fucka! Har han glemt at jeg redda livet hans?! At jeg ofra meg selv for han?! Har han glemt alle de fine stundene våre sammen?! Han han glemt historien min?! Det virker i hvert fall sånn! Døra gikk opp og alle de andre kom til syne. Danielle kom kjapt bort og klemte meg etterfulgt av de andre. "Hva skjedde?" spurte Liam. "Jeg fortalte han det, vi krangla, jeg fant forresten ut av at han faktisk hadde ligget med den jenta, han kalte meg fucka og dro." hulket jeg. Jeg fikk så vidt puste og begynte å hoste fordi jeg hadde grått så lenge. "Hva fortalte du han?" spurte Louis. "Dere kommer sikkert bare til å reagere på samme måte." hvisket jeg. "Nei, vi lover." sa Perrie. "Det gjorde han også." sa jeg med litt hat i stemmen. "Vær så snill." sa El og så meg inn i øynene mens hun dro en hånd gjennom håret mitt. Jeg sukket og begynte å fortelle historien min. Absolutt alt. Hvordan alle jeg elsket hadde forlatt meg. Alt. De satt helt tause og hørte på. "Det virker som om han har glemt hvordan jeg redda livet hans..." hvisket jeg mens tårene rant nedover kinnene mine. Jeg fortalte dem ikke at jeg fortsatt kutter da, det var det eneste. "Jeg skulle ønske den bjørnen hadde drept meg." hvisket jeg.

Untitled

"Ikke si sånt!" sa Perrie strengt. "Harry er bare dum om han slår opp med deg på grunn av fortiden din, og om han gjør det har du alltids oss! Vi kommer aldri til å forlate deg!" sa hun. Jeg smilte takknemlig selv om jeg tvilte sterkt. Jeg hatet meg selv for at jeg var så... Hva skal jeg kalle det? Realistisk? Telefonen min ringte plutselig. Jeg tok den opp og trodde at det kom til å være Harry, men det var mamma...

Yay, enda en del! :D
Mer?
Hva tror dere moren hennes vil? 





LOVED YOU FIRST - DEL 1

Dette er da første del av den ny fanfiction og jeg håper dere liker den:

"Kate!" Jeg hørte Harry sin stemme, og kunne se han komme gående mot meg. Han hadde tydeligvis tatt med seg bandkameratene sine, for de kom like etter. Ja, jeg kjenner Harry. Vi var barndomsvenner. Vi har ikke hatt så mye kontakt de siste årene, men han har begynt å kontakte meg igjen nå. Jeg har fulgt med på One Direction helt siden de startet, men er ikke en crazy fan. Jeg fulgte kun med, fordi Harry var med i bandet. Jeg heter forresten Katie, men alle kaller meg Kate. Jeg er en jente på 18 år, og har egentlig et ganske kjipt liv. Men nå inviterte jo Harry meg hit, og jeg skal være her i noen uker. "Harry!" Jeg slapp baggen min, og gikk Harry i møte. Han omfavnet meg i en bamseklem, og jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg savner virkelig den tiden jeg og Harry var bestevenner. Men så meldte han seg på x-factor, startet et band, ble verdenskjent og han har tusenvis av jenter etter seg. Men jeg har jo uansett aldri sett på Harry på den måten. Han er kun en venn, ikke noe annet.

Når han slapp taket, smilte han til meg, og presenterte meg for vennene sine. De virket ganske hyggelig alle sammen, ganske kjekke også. "Det er du som er Kate? Harry har skrytt så mye av deg!," sa Louis, og kom bort til meg. Jeg nikket og smilte. Jeg visste ganske mye om alle vennene til Harry, og han hadde gledet seg til å presentere meg for dem. "Skal jeg ta baggen din?" Han smilte til meg, og tok den ut av hendene mine, før jeg rakk å svare. "Ja, tusen takk" Jeg smilte til han, før det ble en klein stillhet. Niall, Zayn og Liam gikk forerst, mens jeg gikk bak, med Louis og Harry på hver sin side. Harry holdt den andre baggen min. Jeg hadde med ganske mye, ettersom jeg faktikst skulle være her veldig lenge. "Gentlemen" Jeg dultet borti Harry og Louis, og de begynte å flire. Åh, som jeg hadde savnet dette. Savnet nærværet til Harry, savnet å ha han ved min side, og ikke minst savnet den tiden vi var bestevenner.

Når vi kom fram til leiligheten til Harry, var jeg helt utslitt, så jeg slang med ned i sofaen. Jeg skulle være hos han hvertfall i starten, og denne kvelden tror jeg de andre gutta og skulle være her. "Jeg ordner noe mat jeg," sa Harry, før han forsvant inn på kjøkkenet. Jeg nikket etter han, og krympet meg i det ene hjørnet av sofaen. Akkurat nå hadde jeg bare lyst til å sove. Jeg var helt utslitt. Øynene mine holdt på å gli igjen, men jeg ble avbrutt. "Er du trøtt?" Det var Louis, han satte seg ned i sofaen han også, og smilte varmt til meg. Liam, Niall og Zayn satte seg også ned. Jeg fikk et tepp over meg, og øynene gled sakte igjen.

Når jeg våknet var det ingen der. Jeg satte meg opp, og så rundt i rommet. "Harry?", spurte jeg, og reiste meg opp. "Kate... Jeg er på kjøkkenet," hørte jeg, før Harry kom ut, med et håndkle rundt livet. Jeg smilte, før jeg gikk bort til han. "Trenger du hjelp på kjøkkenet?" spurte jeg, men han ristet på hode. "Jeg klarer meg. Gå opp og legg deg du. Det er midt på natta" Han smilte til meg, og ga meg en kjapp klem, før jeg gikk opp. Jeg hadde med baggene mine, men ante ikke hvilket rom jeg skulle låne. "Kate?" hørte jeg en stemme, og en trøtt Louis kom ut av et rom. "Skal du også sove her?" spurte jeg. "Ehm... Jeg og Harry har leilighet sammen. Du må nok overleve meg en stund. Ikke så mye jeg kan gjøre" Han flirte og dultet bort i meg. "Jeg overlever nok, men kan du vise meg rommet mitt?" Han nikket, og jeg fulgte motvillig etter han. "Vi har tenkt på deg vettu. Her skal du sove" Han smilte, og pekte inn mot et rom. Rommet var ganske stort, med speil, og en kommode på den ene siden. Også kleskap, og en stor dobbeltseng på den andre. "Tusen takk. Gå og legg deg igjen du. Vi ses i morgen" Jeg vinket til han når han gikk ut, før jeg dro av meg klærne og tok på meg en singlet. Jeg la meg i senga, og bestemte meg for å rydde inn alle sakene mine i morgen. Åh, som jeg gladet meg til å tilbringe 4 uker sammen med Harry, og alle kompisene hans.

Mer? 5 kommentarer!

-Maria - Gjesteblogger





Ny historie - Gjesteblogger.

Hei!

Dette er ikke Kimia, men en annen jente, som har tenkt å poste en gjeste fanfiction. Kimia har jo ganske lite inspirasjon, og jeg skal derfor hjelpe henne med å holde bloggen gående. Historien jeg skriver handler om Louis. (Alle de andre er jo selvfølgelig også med da)

Litt om historien:

  • Den handler om en jente på 18 år, som heter Katie. Men alle kaller henne Kate.
  • Kate har vært barndomsvennen til Harry, helt til han meldte seg på x-factor, ble verdenskjent osv.
  • Men nå har hun dratt på tur for å besøke han og bandkameratene hans.
  • Det blir en liten romanse mellom Louis og Kate. Men Kate er selvfølgelig kjempe redd for at dette skal ødlegge forholdet med Harry. Og at han skal bli skuffet. Vil de klare seg, og vil forholdet overleve?

Det er bare å lese den. Historien heter: "LOVED YOU FIRST"

Første del kommer senere i dag, og jeg håper dere leser. Denne fanfiction vil bli postet annehver dag, og kanskje hver daf. Så bare følg med. Noen som gleder seg?

-Maria - Gjesteblogger!





How To Save A Life del 47

 "NEI! IKKE DREP HAN! HAN VAR JO SÅ KJEKK!" skrek jeg. Niall braste ut i latter og falt nesten ned på gulvet. "Hold meg..." hvisket jeg når det begynte å bli skikkelig skummelt. Jeg krøp enda nærmere Niall og dro puta over øynene. Jeg kjente armene hans rundt meg. "Kan jeg se?" spurte jeg. "Nei.. Æsj..." sa han. Jeg sukket og presset meg mot han. Filmen ble endelig ferdig. Jeg satte meg opp og så på Niall. "Takk for at du holdt meg." smilte jeg. "Ikke noe problem." hvisket han. Vent, hva?! Når kom vi oss så nærme hverandre?! Før jeg visste ord av det bøyde han seg inn og kysset meg på leppene.


Jeg dyttet han unna og så sjokkert på han. "Hva faen Niall?!" skrek jeg. "Shit! Sorry!" sa han og holdt seg for munnen. Hva søren var det som nettopp skjedde?! "Sorry!" skrek han igjen. "Hvorfor kyssa du meg?!" spurte jeg fortsatt sjokka. "Jeg vet ikke!" skrek han tilbake. Etter en god del skriking satt vi bare der. I hver vår ende av sofaen. Helt stille. "Ok, hva om vi bare glemmer at dette skjedde? Bare legger det bak oss og fortsetter meg livene våre?" spurte jeg til slutt. Han nikket sakte. "Vi gjør det." svarte han. Selvfølgelig visste begge at vi ikke kom til å glemme dette med det første, men vi kunne i hvert fall late som om vi hadde gjort det. Jeg reiste meg opp og begynte å rydde av bordet. Det var bare kleint å sitte der med Niall. Jeg vasket glassene og tallerknene, tørket dem, og la dem tilbake inn i skapene. Mobilen begynte å ringe inne i stua. Jeg la inn det siste glasset tilbake før jeg gikk inn i stua. Jeg plukket opp mobilen. Shit, det var Zayn... Jeg trykket motvillig på svar. "Hei babe." sa jeg. "Hei jenta mi." svarte han glad tilbake. "Skjer?" spurte han. "Jeg så på en film med Niall, du da?" sa jeg helt normalt. "Ikke mye... Jeg lurte på om du ville finne på noe?" spurte han. "Ja, selvfølgelig." smilte jeg. Jeg var alltid glad for å finne på noe med han!
one of the cutest films ever 💕
"Hva skal vi gjøre?" spurte jeg. "Jeg tenkte egentlig vi kunne se på en film, men du så jo nettopp..." begynte han. "Nei da! Det går fint!" avbrøt jeg. "Men kan vi se det hos Niall? Mamma er hjemme og rengjør hele huset, så vi kommer til å bli forstyrret en del." lo han. Søren... "Klart." smilte jeg. Jeg elsket hvordan han ikke kalte det hjemmet mitt så jeg ikke skulle bli fornærmet! "Da er jeg der om fem." sa han. "Ok, sees." smilte jeg før jeg la på. "Zayn kommer." sa jeg litt nærvøst. "Vi skal se på en film." la jeg til. Han nikket. "Jeg kan sikkert stikke ut eller noe." sa han. "Du kan sikkert bli om det er greit for Zayn.." sa jeg motvillig. Det var tross alt hjemmet hans... Bare noen minutter etter kom Zayn. Jeg åpnet døra og ga han et stort kyss på munnen. "Du, er det greit om Niall blir?" spurte jeg. "Å se på filmen med oss liksom?" spurte han. Jeg nikket. "Seff." smilte han og kysset meg på panna. "Hvilken film skal vi se?" spurte jeg. "Dark Shadows?" spurte Zayn. "Greit." smilte jeg og Niall. Niall satte i filmen mens jeg hentet litt snacks og sånt igjen.
(1) Facebook
Jeg satt inntil Zayn med bena under meg. Han dro hånda gjennom håret mitt. Jeg og Niall sendte hverandre nervøse blikk hele tiden. Dette var bare kleint! "Hva skjer mellom dere egentlig?" spurte Zayn plutselig. Shit... Jeg så på Niall som nikket. "Ok, det skjedde noe, men du må love at du ikke blir sint!" sa jeg til Zayn mens jeg reiste meg opp. Han og Niall reiste seg også opp. "Ok?" spurte han. "Vel, jeg og Niall... Kyssa i stad... Men jeg lover at det ikke betydde noe, og det skjedde bare!" sa jeg kjapt. Et øyeblikk så det ut som om det ikke skulle skje noe og at han skulle ta det ganske greit, men i det neste tok han tak i trøya til Niall og slo til han.
Ok, jeg prøver å skrive deler, men de blir dårlige så jeg sletter dem igjen, men jeg skal virkelig prøve å blir flinkere!
Jeg skal forresten få meg en gjesteblogger! :D
Beklager dårlig del :/
Aner ikke hvorfor, men den vil ikke bli midtstilt :(
Hva tror dere skjer?
Mer? 




The Reasons Why del 43

Han kom bort til meg. "For en lekker liten sak vi har fått tak i." gliste han. "Faen ta deg." hvisket jeg. Han presset kniven mot strupen min. "Med mindre du vil dø bør du holde kjeft." snerret han. Jeg bet meg hardt i leppa og pustet fort inn og ut. "Du var en veldig slem pike som lata som om du sov." hvisket han og dro det kalde knivbladet mot siden av ribbeina mine. "J-jeg beklager." presset jeg fram. "Det burde du." snerret han før jeg kjente en ilende smerte der knivet lå tidligere. Jeg skrek lavt og begynte å hulke. Smerten var nesten uutholdelig! Jeg presset igjen øynene. Han lagde enda et langt kutt. "V-vær så snill! Stopp!" hulket jeg. Han lo lavt. "Nei." hvisket han før han dro en finger ganske hardt over et av sårene. "Aaaaaah!" skrek jeg. Håndjernene hadde begynt å gnage skikkelig i tillegg! "La henne gå for faen!" hørte jeg pluttselig en kjent stemme rope.


"Faen." hvisket han hardt. Han gikk ut og smalt igjen døra. Varme tårer rant nedover kinnet mitt. Det gjorde så vondt! Jeg tvang meg selv til å se ned på kuttene, men så fort opp igjen. Jeg kjente det varme blodet rende nedover magen min. Buksa var våt av blod og pusten min skalv. Jeg ville hjem! Hjem til Liam, til mamma og pappa... Til og med hjem til Niall, Harry, Louis og Zayn! Han kom inn igjen og låste opp armene mine. "Kom." sa han og dro meg hardt mot døra. "Hvor?" spurte jeg. "Vi må stikke." snerret han. Han dro meg gjennom en mørk gang og ut gjennom en tung og grå dør. Den kalde lufta traff den bare huden min og jeg begynte å skjelve. "Hv-hvorfor?" spurte jeg skjelvende. "Så treg du er da. Om du må vite det er det fordi den lille kjæresten din og vennene hans kom." snerret han. "Liam?" spurte jeg sjokka. Han stoppa foran en svart varebil og åpnet døra. Han kastet meg inn og smalt igjen døra før han satte seg foran, bak rattet. Alle vinduene var mørke så man ikke kunne se inn. Jeg begynte å hulke lavt. "Hold kjeft!" ropte han surt. Jeg holdt nesten pusten for å klare å være stille. Jeg frøys fortsatt, men jeg var så redd at jeg nesten ikke merket kulden. Jeg greide ikke å holde pusten lenger, så jeg pustet ut så lavt som mulig. Jeg skalv og tårer rant stille nedover kinnene mine, men jeg var helt stille. Jeg så meg rundt. Noe skarpt... Før jeg rakk å se meg mer rundt stoppet bilen brått og jeg slo hodet ganske hardt mot veggen. Au! Jeg holdt munn, jeg turte rett og slett ikke...

Im scared

 Døra ble revet opp. "Kom igjen." sa han surt og dro meg ut. AU! Jeg svelget hardt og bet tenna sammen. Han dro meg inn i en bygning og kastet meg inn på et gammelt, skittent rom. "Jeg kommer snart bitch." sa han før han smalt igjen døra og gikk. Med en gang døra lukket seg begynte jeg å hulke høyt. Hvordan rotet jeg meg inn i dette egentlig?! Først dør bestemor, så dette?! Jeg ville bare være litt alene... Jeg trengte bare litt tid til å få orden på tankene mine, ikke bli fanget av en freakings psykopat! Døra åpnet seg igjen. "Ok, hvor var vi?" spurte han. Han dro meg hardt opp og slang meg inntil veggen. "Jeg tror du skal få litt ekstra straff for at den lille kjæresten din kom." snerret han. "Nei..." hulket jeg. Jeg kjente en knyttneve mot kjeven før jeg ble sparket i leggene. Jeg falt ned på gulvet ganske hardt, og like etter kjente jeg et spark mot magen. "AAAAH!" skrek jeg. Han sparket rett på kuttene! "Hvem faen tror du du er?! Kommer bare valsende inn og tar Liam!" skrek han. Hva?! Jeg kjente et spark i ryggen, etterfulgt av et spark i fjeset. "V-vær s-s-så snill!" hulket jeg. "Hold kjeft!" glefset han. Han dro meg opp og bitchklappa meg en siste gang før han førte meg bort til veggen. Han lenket fast armene mine over meg med håndjern som var festa til veggen. "Du er grunnen til at Liam forlot gjengen. Han var den beste også." snerret han. Hva?! Hva faen er det som skjer her?! Han sendte meg et siste stygt blikk før han gikk ut av rommet. Jeg så meg rundt. Nei, fy fader... Jeg pustet pluttselig sykt tungt og skalv som bare f.... Det måtte stå på veggen... Jeg lukket igjen øynene og prøvde å glemme det, men det gikk ikke. Hva om jeg virkelig døde her inne?

...
//Det som sto på veggen

Det var ingen vinduer her, bare en svak lampe i taket som lyste opp rommet. Det luktet råttent... Ew... En fyr kom inn med et fat. Det var noe dritt på den som jeg ikke en gang hadde tenkt til å røre. "Maten din bitch." sa han før han la den på gulvet. Han åpnet hendene mine før han gikk. Jeg gnidde litt på alle de såre stedene. Jeg greide så vidt å bevege meg... Jeg falt sammen på gulvet. Det føltes ut som om jeg skulle dø snart. Jeg så meg rundt i rommet igjen. Vent. Er det? Nei, det kan ikke.. Jo! Det er det! En mobil!

Å fy søren så lenge det er siden jeg har skrevet! Jeg beklager så utrolig mye! :(
Jeg har savnet dere skikkelig!
Mer?
Tror dere hun får ringt etter hjelp? 





Spør karakteren!

Hei! Da har jeg tenkt til å ha en sånn "spør karakteren"! Det går ut på at dere skal spørre spørsmål til en av karakterene fra historiene mine, så skal vedkommende (som egentlig er meg da) svare! :) Det dere trenger å skrive i kommentaren er navn på historien og navnet til karakteren! Dere kan spørre så mange spørsmål dere vil til å mange karakterer dere vil! Eller forresten, ikke de jeg er ferdig/har pause på... Men ellers, alle! :P Da er det bare å fyre løs! Og forresten, spør meg gjerne spørsmål på Ask.fm, jeg heter kimia4 :)

Yeah! 





The Reasons Why del 42

Jeg gikk senere over til å klemme Liam ganske så hardt også. Han strøk meg på ryggen og klemte meg hardt. "H-hun kan ikke dø..." hvisket jeg. Like etter kom en lege ut. Jeg så kjapt på han. "Beklager, hun gikk bort." sa han lavt.


"Nei!" hylte jeg før jeg falt ned på knærne og braste ut i tårer. "Nei nei nei nei nei..." hulket jeg om og om igjen. Liam kjappet seg å klemme meg hardt. "Hysj..." hvisket han beroligende inni øret mitt, men jeg greide det ikke! Jeg dyttet han unna og løp. Jeg løp som aldri før. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, men jeg løp ut av sykehuset og bortover veien. Hvorfor skjer dette?! Bestemor kan ikke dø! Jeg løp så langt beina kunne bære meg før jeg bare falt sammen. Jeg var i et mørkt strøk jeg aldri hadde vært i før, men jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. "Alex!" hørte jeg Liam rope før jeg kjente noen sterke armer rundt meg. Jeg skulle til å snu meg og klemme han. Vent? Stemmen hans var ganske langt unna, hvordan kom han seg hit så fort? Før jeg rakk å tenke mer fikk jeg noe hardt i hodet og alt mørknet.

Jeg kjente at bevistheten min kom tilbake etter hvert. Jeg åpnet øynene sakte. Jeg så små, svarte flekker foran øynene mine. Jeg måtte blunke et par ganger før det gikk over. Hvor var jeg? Jeg så meg rundt. Det var et grått, kjedelig, og egentlig ganske skummelt rom. Ingen vinduer. Det eneste lyset kom fra en liten, svak lampe i hjørnet. Den grå malingen hadde flasset av mange steder. Veggen bak var skitten og hvit, men på et av stedene var det rød flekker. Fy fader. Ikke si at det er blod! Hjertet mitt begynte å banke hardt og jeg kjente at det ble tyngre å puste. Det var skikkelig dårlig luft når jeg tenkte meg om! "Hvem skal ta seg av henne først?" hørte jeg ute i gangen. Nei! Neineineineineinei! Jeg la meg kjapt ned igjen og lukket igjen øynene. Like etter hørte jeg døra gå opp. "Ey, bitch?" hørte jeg. Jeg lata som om jeg ikke hadde våkna enda. "Faen da! Når skal du våkne?!" sa vedkommende frustrert før jeg hørte døra smelle igjen. Like etter hørte jeg et lite "klikk" som viste at døra ble låst. Jeg kjente at jeg aldri før hadde hatt så lyst til å dø som i det øyeblikket.

Hello Depression ♥ | via Facebook

Liam's POV:

"Je-jenta mi!" hulket moren til Alex. Faren til Alex klemte henne og strøk henne på ryggen. Vi satt hjemme hos dem og begge foreldrene hennes gråt en elv. Selv hadde jeg ikke greid å gråte. Hvorfor faen stoppet jeg dem ikke?! "Ikke skyld på deg selv Liam. Du kunne ikke ha gjort noe." sa faren hennes som om han hadde lest tankene mine. "Jo! Jeg kunne det!" sa jeg høyere enn jeg mente før jeg reiste meg opp og braste ut av døra. Det hadde ikke gått mer enn en time eller noe, men det føltes ut som flere dager. Jeg savner henne! Vi har anmeldt det til politiet, men du vet hva de sier. Om du vil ha noe gjort riktig må du gjøre det selv. Jeg løp rett hjem til Lou og El, jeg visste at alle guttene var der. El og Perrie var ikke hjemme. Jeg aner ikke hvor de var, men jeg vet at det bare var gutta der. Jeg ringte på igjen og igjen helt til Louis åpnet døre. "Chill!" var det første han sa. "Jeg har faen meg ikke tid!" sa jeg surt. "Alex har blitt kidnappa, og jeg tror jeg har en anelse om hvor hun er." sa jeg alvorlig. "Kødder du?" spurte Niall. "Nei, jeg kødder ikke!" sa jeg og prøvde å ikke la sinnet mitt gå utover dem. "La oss dra." sa Harry og alle nikket. "Jeg skal bare hente El." sa Louis før han løp inn. El var revolveren hans. "Man vet aldri når man får bruk for henne." sa han før han putta den i lomma og dro genseren over. Han hadde arva den etter bestefaren, så den betydde ganske mye for han. Det var derfor han hadde kalt den El, som i Eleanor. "Hvor mener du hun er?" spurte Zayn og så på meg mens vi gikk bort til bilen. 

Alex's POV

Varme tårer rant nedover mot ørene mine. Jeg hadde stirret på den møkkete brune flekken i taket så lenge at jeg begynte å bli gal snart. Jeg tuller ikke, den bevegde på seg! Eller, jeg trodde det, men som sagt begynner jeg å bli gal. "Sjekk om hun er våken." hørte jeg en sint stemme si utenfor. Jeg presset sammen øynene kjapt. "Våkn opp bitch, jeg vet du er våken." spyttet han ut. Jeg beveget ikke en muskel. "Bitch!" skrek han før jeg kjente en knyttneve i magen. All luft ble slått ut av meg. Øynene mine ble åpnet automatisk og jeg snappet etter pusten. "Der ja." smilte han fornøyd. "Jeg tror jeg skal straffe deg litt ekstra hardt for at du lata som om du var bevisstløs." sa han med et ekkelt smil. "Nei, vær så snill!" sa jeg, men jeg greide bare å hviske. Stemmen min var så svak og hjelpeløs at det var komisk. Stemmen min tilpasset seg etter omgivelsene. Den var akkurat som meg. Hjelpeløs. "Det hjelper ikke å be. Det gjør det faktisk verre." sa han surt. Tårer bare rant nedover kinnet mitt. Han dro meg opp og praktisk talt rev av meg toppen. Han holdt et hardt grep om armene mine og dro meg med ut. Jeg begynte å hulke lavt. "Hold kjeft!" skrek han. Jeg stoppet kjapt og holdt pusten. Ta det med ro! Noen kommer til å finne deg! Alt kommer til å gå greit! Men så slo det meg. Vil jeg ikke dø uansett? Er det ikke det jeg har planlagt å gjøre så lenge nå? Drepe meg selv? Hvorfor er jeg så trist? Jeg presset sammen øynene. Før jeg rakk å tenke noe mer ble jeg presset opp mot veggen. Han holdt henda mine over meg. Jeg hørte et lite "klikk" og kjente kaldt metall mot huden. Jeg så opp og så at han hadde festet henda mine med håndjern til veggen. Han gikk ut av rommet. Hvordan hadde jeg rotet meg inni dette?! Jeg ville bare hjem! Jeg ville klemme Liam og kjenne den gode lukten av han! Jeg hørte et hjerteskjærende skrik før den samme fyren kom inn. Med helt blodige hender. "You're next sweetheart." sa han før han hentet en kniv fra skapet som sto i rommet.

Be careful.

Han kom bort til meg. "For en lekker liten sak vi har fått tak i." gliste han. "Faen ta deg." hvisket jeg. Han presset kniven mot strupen min. "Med mindre du vil dø bør du holde kjeft." snerret han. Jeg bet meg hardt i leppa og pustet fort inn og ut. "Du var en veldig slem pike som lata som om du sov." hvisket han og dro det kalde knivbladet mot siden av ribbeina mine. "J-jeg beklager." presset jeg fram. "Det burde du." snerret han før jeg kjente en ilende smerte der knivet lå tidligere. Jeg skrek lavt og begynte å hulke. Smerten var nesten uutholdelig! Jeg presset igjen øynene. Han lagde enda et langt kutt. "V-vær så snill! Stopp!" hulket jeg. Han lo lavt. "Nei." hvisket han før han dro en finger ganske hardt over et av sårene. "Aaaaaah!" skrek jeg. Håndjernene hadde begynt å gnage skikkelig i tillegg! "La henne gå for faen!" hørte jeg pluttselig en kjent stemme rope.

Hvem tror dere det er?
Beklager fravære mitt, men det er samme gamle unskyldning. Dårlig inspirasjon.
Mer?
Jeg har fått meg Ask btw, så spør meg gjerne spørsmål HER! 





Summer Love (2) del 8

Perrie og Zayn delte et blikk før Perrie strakk hånda rett fram. "Vi er forlovet." smilte Zayn. "Nei?!" spurte El sjokkert. "JO!" smilte Perrie. Vi jentene begynte å hoppe opp og ned mens guttene gratulerte og lo av oss. "Gratulerer!" smilte jeg og klemte både Perrie og Zayn. "Dere er et nydelig par!" smilte jeg. Etter en liten stund med gratulasjoner og sånt bestemte vi oss for å leke nødt eller sannhet. "Jeg begynner!" ropte Louis. "Danni." sa han og pekte på meg. "Ehm, sannhet." sa jeg med et lite smil. "Hvem var den fyren du dansa med på klubben?" spurte han. Nei! Harry så på meg. Neineineineinei!


"Bare en gammel venn." sa jeg og prøvde å høres rolig og normal ut. "Noe mer?" spurte han. Jeg sendte et nervøst blikk til Liam og Danielle. "Nei..." løy jeg. "Særlig. Fortell hele historien takk. Var han en gammel kjæreste?" spurte han med et cheaky smil og løftet på øyebrynene flere ganger. "Ja. Det var det det var." løy jeg. "Danni, kan jeg så snakke med deg?" spurte Liam. Jeg nikket og reiste meg kjapt opp. Jeg fulgte han ut av stua og inn på kjøkkenet. "Takk for at du redda meg fra det der!" sa jeg letta. "Du må si det til dem!" sa han alvorlig. "Jeg skal det! Bare ikke enda..." sa jeg lavt. Han sukket. "Vær så snill... De fortjener å få vite det! De kommer til å godta deg vennen! Jeg og Danielle gjorde det jo! Og om de ikke gjør det, noe de kommer til å gjøre, så har du alltid meg og Danielle!" smilte han betryggende og strøk meg på ryggen. Jeg sukket og nikket smått. "Kan du bare vær så snill og la meg si det når jeg føler at tiden er inne?" spurte jeg med dådyrøyne. "Greit." sukket han. "Takk." hvisket jeg og klemte han. Vi gikk ut igjen. "Er det min tur?" spurte jeg. De andre nikket. "Ok, ehm... Niall." sa jeg. "Sannhet." svarte han. "Ehm..." sa jeg og tenkte. Hva skulle jeg spørre? "Hva var førsteinntrykket ditt av meg?" spurte jeg til slutt. "Du var deilig." sa han lavt og rødmet. Harry slo han lekent i bakhue. "Ey, hold deg unna, hun er min." sa han strengt før alle begynte å le. 

<3 | via Facebook

"Dere, kan vi ikke heller leke 'If you could choose?" spurte jeg. De så spørrende på meg. "Det er sånn at en kommer opp med en situasjon til en annen, så må den si hvem den helst ville ha vært med i den situasjonen. Folk fra rommet liksom. Om dere forsto?" spurte jeg. De nikket rolig. "Tror det." sa Perrie. "Ok, jeg kan begynne for å vise da." sa jeg. "Om jeg velger Danielle da." sa jeg. Hun nikket. "Om du kunne ha valgt en i dette rommet til å være støkk i verdensrommet med, hvem ville du ha valgt og hvorfor?" spurte jeg bare for å vise hva jeg mente. "Liam, fordi han er gutten min og fordi han er så smart. Han hadde sikkert funnet en måte å få oss ned igjen på." smilte hun. "Skjønner dere?" spurte jeg. Alle nikket. "Jeg begynner." sa Niall. Jeg så på Harry. Han så ikke helt... Fornøyd ut? Det så ut som om han tenkte... "Harry." sa Niall. Han så på Niall. "Om du kunne ha valgt en i dette rommet til å være fanget inni et lite rom med, hvem hadde det vært og hvorfor?" spurte han. Harry tenkte litt. "Danni, fordi du er så liten, i motsetning til meg." sa han lavt. Vi andre lo før vi gikk videre. "Vent, skal vi si at man ikke har lov til å velge kjæresten sin fra nå av?" spurte Niall. Vi andre nikket oss enige og gikk videre. "Perrie." sa han. "Om du kunne ha valgt en i dette rommet til å..." han tenkte litt. "Ta med i Little Mix, hvem hadde det vært?" spurte han. "Ehm... Kanskje Louis? Du er så morsom." lo hun. Louis smilte fornøyd og gjorde et sånt "kongelig" vink som alle lo av. 

Twitter
//Elsk!

Vi fortsatte litt helt til Harry prikket meg på skulderen. "Kan vi snakke litt?" spurte han. Jeg nikket og reiste meg opp. Vi gikk inn på soverommet. "Hvem var egentlig han du tydeligvis dansa med?" spurte han.

Mer?
Hva tror dere skjer?
Beklager at det ikke har vært noen deler på en stund, men jeg var hos pappa i helgen og han har nettopp flyttet så han har ikke nett -.- Brukte 3G, men kunne ikke bruke så mye...
Jeg så TIU på fredag! DEN VAR SÅ SYKT BRA! JEG ELSKER DEN! :D:D 





How To Save A Life del 37

Jeg hørte ytterdøra åpne seg, og så lukke seg igjen. Jeg stirret på mobilen og ventet på svar, selv om det verken var et spørsmål eller noe, men jeg likte så godt å snakke med han! "Du, vi skal... Hva søren har skjedd med deg?!" spurte Niall sjokkert. Søren...


"Ehm, jeg falt." sa jeg lavt. Han så tvilende på meg. "Yeah right, sannheten takk?" spurte han. Jeg sukket. "Jeg vil ikke." hvisket jeg. "Hva da?" spurte han og kom nærmere. "Jeg vil ikke si det..." hvisket jeg enda litt lavere. "Bare si det." sa han mykt og satte seg på huk forran meg. Jeg sukket. "Først kom noen jenter bort til meg og sa at jeg måtte holde meg unna Zayn og trua meg og sånt, men Dani og El sa at det ikke var så viktig fordi Jessica er forelska i Zayn, men at han ikke liker henne, så jeg tenkte greit. På slutten av dagen kom de tilbake igjen og, vel..." sa jeg og viste fram sårene og blåmerkene. Han gapte i sjokk. "Banka de deg?" spurte han sjokka. Jeg nikket svakt. "Fy faen! Jeg skal faen meg..." mumla han. "Nei, det skal du ikke! Du skal bare la denne saken få ligge i fred!" sa jeg strengt. "Ja men..." begynte han. "Ikke noe men! Om det skjer igjen skal jeg gladelig la deg gå og banke ræva hennes, eller nei, jeg gjør det selv, men denne gangen skal vi la det gå." sa jeg. Han nikket smått. "Greit..." mumlet han. "Takk." smilte jeg. "Hvordan hadde du det på skolen ellers?" spurte han og satte seg ned ved siden av meg. "Ganske greit, skole er jo vanligvis kjedelig..." lo jeg. Han meg mykt over et av blåmerkene på fjeset mitt. "Jeg får lyst til å slå til Jessica hver gang jeg ser hvor mye hun skada deg." sa han lavt og sukka. "Neste gang kan vi slå henne sammen." sa jeg og blunket til han. Begge begynte å le. "Kom, la oss se på en film." smilte han. Jeg nikket ivrig og vi gikk ned. "Hvilken film?" spurte jeg. "En skrekkfilm?" spurte han. "Jeg liker dem egentlig ikke, men sikkert..." sa jeg. "Hva med Saw?" spurte han. Jeg sukket. "Greit..." sa jeg lavt. Fy søren, jeg vil virkelig ikke... Takket være skrekkfilmer har jeg merkelige fobier og sånt...

Scared

"Vent!" ropte jeg og løp opp. Jeg løp inn på rommet og rev til meg puta før jeg løp ned igjen. Niall sto inne på kjøkkenet og lagde popcorn. "Hva slags brus vil du ha?" spurte han. "Hva har du?" spurte jeg. Bare så du vet det så ropte vi. Høyt. "Cola, Fanta og Sprite!" ropte han. "En Fanta!" ropte jeg. "Ta imot." sa han og sto plutselig i døra. Han kastet flaska til meg. "Wææææh!" skrek jeg, men jeg greide å ta den i mot da. Han gikk tilbake inn på kjøkkenet. Like etter kom han tilbake med popcorn og en Sprite flaske i hånda. "Ekstra smør." smilte han. "Spriten?" spurte jeg forvirra. Han sukka. "Popcornet!" sa han oppgitt og ristet på hodet. "Å.." sa jeg lavt og lo litt.

Extra Butter

Han satte på filmen. "Vent, hva er puta til?" spurte han og pekte på puta mi. "Så jeg kan dekke til øynene mine." smilet jeg. Han lo og facepalma seg selv. Jeg tok puta og klemte den litt før jeg åpnet brusen min og drakk. "Wow, han var kjekk.." sa jeg lavt. Niall lo og ristet på hodet. Jeg satte meg litt nærmere inntil Niall og holdt hardt rundt puta. Man vet aldri når det blir skummelt. 

"NEI! IKKE DREP HAN! HAN VAR JO SÅ KJEKK!" skrek jeg. Niall braste ut i latter og falt nesten ned på gulvet. "Hold meg..." hvisket jeg når det begynte å bli skikkelig skummelt. Jeg krøp enda nærmere Niall og dro puta over øynene. Jeg kjente armene hans rundt meg. "Kan jeg se?" spurte jeg. "Nei.. Æsj..." sa han. Jeg sukket og presset meg mot han. Filmen ble endelig ferdig. Jeg satte meg opp og så på Niall. "Takk for at du holdt meg." smilte jeg. "Ikke noe problem." hvisket han. Vent, hva?! Når kom vi oss så nærme hverandre?! Før jeg visste ord av det bøyde han seg inn og kysset meg på leppene.

Beklager ingen deler! Som sagt: lite inspirasjon :(
Hva tror dere skjer?
Mer? 





The Reasons Why del 41

"Bare det beste for deg babe." hvisket han inni øret mitt før han dro meg med inn i teltet. Det var jorbær dyppet i sjokolade, spaghetti, brus og vin der inne. "Bon apetite." smilte han når vi satte oss ned. Vi begynte å spise og koste oss kjempemye når telefoenen min ringte. Jeg tok opp mobilen og svarte. "Hei mamma." smilte jeg. "Hei vennnen..." sa en gråtkvalt mamma. "Mamma? Er det noe galt?" spurte jeg. "Det er bestemor... Hun har vært i en ulykke..." 


 

"H-hva?" spurte jeg med skjelvende stemme. "Kom til sykehuset med en gang! Huset hennes brant og..." sa mamma før stemmen svikta og jeg hørte henne begynne å hulke. "Jeg kommer med en gang!" sa jeg med gråten i halsen. "Hva skjer?" spurte Liam beskymret. "Bestemor... Hun er på sykehuset..." hvisket jeg før tårene begynte å strømme nedover kinnet mitt. "Vennen..." sa han og klemte meg hardt. "Hun kan ikke dø...." hvisket/hulket jeg. Han klemte meg hardere. "Jeg beklager..." hvisket han. "Jeg må til sykehuset!" sa jeg før jeg løp ut av teltet og mot huset mitt. "Jeg kjører." ropte Liam som tydeligvis hadde løpt etter meg. Jeg dro nøklene mine ut av veska og kastet dem til han før jeg satte meg inn. Han begynte å kjøre med en gang. Jeg så ut av vinduet hele tiden mens tårene rant. Jeg burde ha møtt bestemor oftere. Jeg burde ha brukt all tiden jeg kunne med henne. Hver gang hun spurte om jeg ville komme over og gjøre noe... Ta en kopp te... Strikke den genseren jeg hadde snakket om så lenge... Alt... Jeg burde ha dratt. Jeg burde ha vist henne hvor glad jeg er i henne. Hvor mye hun betyr for meg! Jeg burde ha sakt det hver gang jeg snakket med henne! "Her er vi." sa Liam og snappet meg ut av tankene mine. Jeg åpnet døra og løp inn. "Elizabeth Baker." jeg kjapt. Damen så på meg før hun søkte på pc-en. "Rom 41, rett ned gangen her." sa hun og pekte innover gangen. "Takk." sa jeg kjapt før jeg løp. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hva jeg skulle tenke! Jeg bare løp helt til jeg så mamma. "Mamma!" skrek jeg og kastet meg inni armene hennes. Hun hadde hovne, røde øyne. "Hva skjedde?!" hulket jeg. "Huset til bestemor brant ned og hun har fått noen seriøse skader..." sa hun med en skjelvende stemme. "Kommer hun til å overleve?" spurte jeg. "De vet ikke..." hvisket hun før jeg kjente en tåre lande på skulderen min. Vi ble stående i klemmen en liten stund og bare gråt. Til slutt slapp vi klemmen. Liam sto og så ned i bakken. "Hei Liam." snufset mamma. "Hei Mrs. Baker." smilte han tilbake. "Du kan besøke henne..." hvisket mamma og pekte mot døra. Jeg nikket før jeg så kjapt på Liam. Han gikk bort til mamma og begynte å småprate for å få henne i bedre humør. Han var så søt! Jeg gikk inn til bestemor, og synet som møtte meg knuste hjertet mitt. Bestemor så helt livløs ut. Hun hadde mange rør festet til kroppen. Flere tårer begynte å strømme nedover kinnene mine. "Jeg elsker deg så mye..." hvisket jeg.

quote | via Tumblr

Jeg satte meg ned ved siden av henne og begynte å la hodet ned på senga hennes. "Hvorfor?" hulket jeg. Det verste var at mamma og pappa kom til å måtte oppleve dette igjen... Når jeg er borte... Ugh! Hvordan kan jeg være så egoistisk?! Allikevel vil jeg gjennomføre det... Jeg orker ikke mer! Jeg tok hånda til bestemor og klemte den svakt. "Bestemor? Hører du meg?" spurte jeg med skjelvende stemme. "Jeg vil bare fortelle deg hvor mye jeg elsker deg. Jeg vet jeg ikke har vært det perfekte barnebarnet, og jeg beklager så mye! Jeg kan ikke tro at du kanskje ikke kommer til å overleve! Du kan ikke dø bestemor..." hulket jeg. Pluttselig kjente jeg henne klemme hånda mi svakt. "Alex?" hvisket hun hest. "Bestemor!" sa jeg overlykkelig. "Skal jeg hente en lege?" spurte jeg litt stressa. Hun ristet på hodet. "Hør her jenta mi. Min tid er snart omme, det må vi alle innse. Jeg har levd 84 fantastiske år, og nå er det tid for å slippe taket." hvisket hun. Jeg ristet på hodet. "Ikke si sånt bestemor." sa jeg med skjelvende stemme. "Hør her jenta mi." sa hun igjen. "Ikke gjør som meg. Jeg fikk onkelen din alt for tidlig, og selv om jeg elsker han med hele mitt hjertet, burde jeg ikke ha fått barn så tidlig. Jeg var 17 og jeg burde ha satt av mer tid til å leve. Til å være ung. Ikke ødelegg ungdommen din med å få barn alt for tidlig eller noe, lev livet først. Få barn når du virkelig føler at du vil ha det og er klar! Og med den du elsker. Jeg elsket bestefaren din, men dessverre gikk han bort alt for tidlig... Ikke kast bort livet på de du ikke bryr deg om. Memento mori. Husk at du skal dø. Jeg elsker deg jenta mi." hvisket hun før øynene hennes gled igjen og maskinen som målte hjerterytmen lagde en lang pipelyd. "Bestemor?!" spurte jeg i panikk og ristet svakt i henne. "Bestemor?!" sa jeg litt høyere før jeg ble dratt ut av noen sykepleiere og døra ble stengt. Jeg braste ut i tårer igjen og klemte mamma hardt. "Hun kan ikke dø..." hulket jeg. Jeg vil savne henne så fælt!

I'll miss you!

Jeg gikk senere over til å klemme Liam ganske så hardt også. Han strøk meg på ryggen og klemte meg hardt. "H-hun kan ikke dø..." hvisket jeg. Like etter kom en lege ut. Jeg så kjapt på han. "Beklager, hun gikk bort." sa han lavt.

Hvordan tror dere det går?
Beklager at jeg er så treg til å oppdatere! :(
Mer? 





Summer Love (2) del 7

Like etter ringte det på døra. Det var vel Harry. Ok, pust normalt nå Danni! Jeg gikk sakte bort og åpnet døra, der jeg ble møtt av Harry med hovne, røde øyne og svarte ringer under dem. Flott....


Jeg sukket. "Kom inn." sa jeg lavt og gikk inn i stua med Harry bak meg. "Jeg beklager så jæv..." rakk han å si. "Sh." sa jeg skarpt. "Meg først." fortsatte jeg. "Hvordan kunne du gjøre noe sånt mot meg?!" skrek jeg plutselig. "Jeg forteller deg om livet mitt! Jeg forteller hvordan alle har sviktet og/eller forlatt meg, så kommer du og gjør dette?! Når jeg endelig slipper deg inn og elsker deg med hele mitt hjerte finner jeg deg halvnaken med en annen dame?! Jeg elsker deg som faen Harry, og du svikter meg på denne måten!" skrek jeg og en tåre rant nedover kinnet mitt. "Jeg beklager! Jeg var full, og jeg ante virkelig ikke hva jeg gjorde!" sa han og begynte å gråte han også. "Det er ikke en bra unskyldning! Jeg sa nettopp tre ord jeg ikke har sagt på flere år for første gang til deg! Jeg sa at jeg elsker deg! Du aner ikke hvor mye jeg vil tilgi deg, men du gjør det så vanskelig!" skrek jeg. "Jeg elsker deg også Danni! Jeg vet at jeg ikke fortjener deg, og at det er egoistisk av meg, men jeg vil at du skal gi meg en ny sjanse! Vær så snill! Jeg elsker deg..." sa han, men stemmen hans sviktet mot slutten og tårene randt kjapt nedover fjeset hans. "Jeg har ikke gjort noe annet enn å gråte! Jeg har ikke spist, jeg har ikke sovet, jeg har bare tviholdt mobilen og grått!" hulket han. Ok, der greide jeg ikke å være sterk lenger. Jeg gikk bort og klemte han hardt. "Vær så snill.. En sjanse..." hvisket han. Jeg nikket mens jeg fortsatt klemte han hardt. Han snufset og klemte meg tilbake. "Jeg elsker deg Danni." hvisket han. Jeg hadde virkelig ikke sagt de ordene på flere år, og det var godt at Harry var den første jeg sa det til etter så lang tid liksom... Og det var så godt å høre han si dem til meg! 

(88) i love you | Tumblr

 Mobilen hans ringte og ødela det fine øyeblikket. Han sendte meg et unskyldene blikk før han svarte. "Hei Nialler." sa han. "Ja, det har vi." smilte han. Han mente sikkert at vi var sammen igjen. "Vent litt." sa han og dekket til røret. "Vil du bli med til Niall? De andre kommer også." sa han. Jeg nikket etter litt tenking. "Greit, da sees vi snart." sa han før han la på. Han kysset meg mykt på leppa og klemte meg. "Niall sier at Zayn har store nyheter." hvisket han. "Hva venter vi på da?! Bare la meg skifte!" smilte jeg og løp inn på rommet. Danielle hadde lagt ut noen klær til meg. Hun er så omtenksom! Jeg skiftet til det hun hadde lagt ut til meg. Det var egentlig et ganske fint antrekk! 

inspired outfit
//minus alle ringene utenom den øverste til venstre og veska

"La oss dra!" smilte jeg og gikk ut døra med Harry rett bak meg. Vi kjørte til Niall i stillhet. Jeg satt bare og så ut av vinduet mens jeg tenkte. Var det riktig av meg å tilgi Harry? "Harry?" spurte jeg. "Mhm?". "Du hadde vel ikke... Sex med den jenta?" spurte jeg lavt. Han så kjapt på meg. "Nei, selvfølgelig ikke..." sa han. Det var noe ved stemmen hans som ikke var helt troverdig... Nei, nå er jeg bare paranoid! "Her er vi." sa han lavt. Vi gikk ut av bilen og Harry ringte på. "Jeg er så glad for at dere har fått fiksa opp i alt!" var det første Niall sa før han klemte oss. Jeg lo lavt. "Så alt er bra mellom dere?" spurte Louis. Jeg nikket. "Flott!" smilte Liam og Danielle samtidig. "Ok, nyheten." sa Danielle og snudde seg mot Zayn som holdt Perrie i hånda. Det ble helt stille. Perrie og Zayn delte et blikk før Perrie strakk hånda rett fram. "Vi er forlovet." smilte Zayn. "Nei?!" spurte El sjokkert. "JO!" smilte Perrie. Vi jentene begynte å hoppe opp og ned mens guttene gratulerte og lo av oss. "Gratulerer!" smilte jeg og klemte både Perrie og Zayn. "Dere er et nydelig par!" smilte jeg. Etter en liten stund med gratulasjoner og sånt bestemte vi oss for å leke nødt eller sannhet. "Jeg begynner!" ropte Louis. "Danni." sa han og pekte på meg. "Ehm, sannhet." sa jeg med et lite smil. "Hvem var den fyren du dansa med på klubben?" spurte han. Nei! Harry så på meg. Neineineineinei!

Hvordan tror dere det går?
Beklager kjedelig del!
Mer? 









Hei! På denne bloggen finner du fanfics og imagines! De som skriver her er Kimia + gjesteblogger Maria :) Kommentarer blir satt pris på, så ikke vær sjenerte! :3


Arkiv





Kategorier




Siste innlegg


Annonser

Adopt a pixel @ CarrielynnesWorld.com!







hits